Sauøya i Henningsvær har det siste året vært en maurtue av byggeaktivitet, og midt i mylderet finner vi fiskekjøper Erling Santi Falch. Med velkjent hektisk rolighet snakker han med arbeidsfolk, svarer telefoner og viser rundt i nybygget.
Et stort løft
Nybygget har en grunnflate rundt 570 kvadrat, og rommer kjølelager og produksjonsareal i første etasje, samt emballasjelager og tørrfisklager i andre etasje. I tillegg bygges det ensilasjeanlegg på kaifronten, til sammen investeringer rundt 25 millioner kroner.
Et stort løft for et landanlegg, men beskjedne penger i forhold til hva som er investert i fiskeflåten i Vågan samme periode.
– Dette er faktisk det første nybygget som er bygget for fiskeindustrien på land i Vågan siden 1999, da vi bygde sist i Svolvær. I samme periode har det blitt bygget mange nye båter og investert i kvoter til helt andre beløp enn det vi her snakker om, sier Falch for å sette industrisatsingen i perspektiv.
Ulike verdener
Han har selv tatt del i utviklingen gjennom å sette fot i fiskermanntallet. Falch erfarte raskt hvordan hans posisjon hos banken endret seg straks det var snakk om å investere i fiskerettigheter. På land anses det derimot som høyrisiko å investere penger.
– Jeg skjønner jo at de private bankene er restriktive, men det er derfor vi trenger en eller annen form for statlig stimuli til fornyelsen på landsida. Jeg vet ikke hvilken form den burde ha, men kall det gjerne en slags «husbanklån», finansiering til gunstige betingelser og som risikokapital.
Må opp av hengemyra
Fiskekjøperen peker på at virkemidlene for å få til noe på land er totalt fraværende.
– Vi trenger fornying, investering og innovasjon. Men hvor er stimulien? Ikke får du noe fra Innovasjon Norge, med mindre du har funnet opp noe helt nytt. Og får man noe fra det offentlige, er det i beste fall et lån, men til samme vilkår som ellers.
Falch presiserer at det ikke er støtte og subsidier han etterlyser.
– Men man kommer seg aldri opp av hengemyra uten tiltak. Vi må få opp effektiviteten og kvaliteten på anleggene, og greie å ta ut verdien den veien gjennom å produsere produktene folk vil ha. Greier vi ikke det ender vi bare opp med å drive ferskfiskpakking. Det er jo for så vidt OK å drive med, men vi burde greie å få i gang litt foredling også. Det finnes gode eksempler på at det er mulig, men dessverre altfor få.
Må ses på etter kvotemeldinga
Falch hevder ikke å sitte med løsningen, og erkjenner at spørsmålet om statlige ordninger overfor en næring som skal være subsidiefri er vanskelig.
– Jeg har ikke svaret på hva ordningen skal være, om det bør handle om finansiering eller kanskje en form for «strukturordning» på land. Men en eller annen ordning for å bedre lønnsomheten og fornyelsen i industrien er de nødt å komme med hvis vi skal nå målene om økt verdiskapning på land. Jeg håper at tiltak for fornyelse i landindustrien er noe av det første regjeringa tar fatt på når de har landet kvotemeldinga.