(Innlegget har tildigere vært publisert i Lektorbladet)

Da velger jeg 2024 til å være mitt siste år i skoleverket, etter å ha hatt skole som hovedjobb i snart 40 år. Som ung og nyutdannet i grunnskolen, for så å lande i videregående skole, der jeg har jobbet som faglærer i norsk, historie, entreprenørskap, kontaktlærer, rådgiver og leder i elev- og lærlingetjenesten. I tillegg har jeg i likhet med mange andre påtatt meg oppgaver som seksjonsleder, verneombud og tillitsvalgt for både Utdanningsforbundet og Lektorlaget.

Jeg har elsket jobben min, - for en gave å jobbe med unge mennesker, lede en klasse, formidle et fag, diskutere litteratur med unges blikk, se og hjelpe unge mennesker, ha engasjerte kollegaer, bli kjent med foresatte og alltid måtte fornye seg. Men, nå er det nok. Ikke for at jeg føler meg utdatert i de unges verden, - som er så lett å bli møtt med når man nærmer seg pensjonsalder, tvert imot. Erfaring gir enda større trygghet i en stadig mer utfordrende skolehverdag. Det er heller summen av alle nye utfordringer som får meg og mange med meg til å ville noe annet, - alt det både politikere, forskere, skolefolk, foresatte og elevene selv stadig diskuterer.

Det politiske nivå

Norsk skole er fundamentert på prinsippet om en offentlig skole for alle. Enhetsskolen. Et sted der alle møter det samme, uavhengig av etnisitet, religion, geografi, demografi eller hjemmeforhold. Et sted der vi med all vår forskjellighet kan utvikle oss på samme premisser. Et prinsipp vi etter min mening bør være stolt av og fastholde for enhver pris.

Likevel går hver ny regjering og kunnskapsminister inn i jobben med liv og lyst - for å sette spor etter seg. Ofte med egne politiske idealer og skoleerfaringer som største ballast og drivkraft for endring. Den ene reformen avløser den andre, reform -94, reform -97, Kunnskapsløftet, Fagfornyelsen, Fullføringsreformen… De som jobber på grunnplanet i skolen føler seg sjelden hørt, eller som premissleverandør for nye endringene som iverksettes.

I tillegg er både kommune- og fylkesøkonomien preget av stadig nedskjæringer, noe som gir mindre og mindre handlingsrom. Voksentettheten i klasserommet blir mindre, mens summen av utfordringer vi står overfor krever flere hender og hoder til å se den enkelte elevs faglige, sosiale og psykologiske behov.

For å bøte på dette kommer det fra overordnet nivå i løpet av skoleåret muligheter til å søke på midler til økt gjennomføring, midler til sosiale tiltak, midler til helsefremmende skole, til bedre psykisk helse, til å motvirke utenforskap, fullføringsmidler, inkluderende russetid, osv, osv. Midler man gjerne får noen kroner til om man rekker tidsfristen, men som er vanskelig å gjøre god bruk av midt i skoleåret, når alle ansatte er belagt med fulle timeplaner.

Tid til lek og undring

I 1997 ble 6-årskolen innført, med løfter om en myk tilnærming til læring gjennom lek og undring. Rapporter fra grunnskolen viser det motsatte. Mange lærere opplever press om leseopplæring og kartlegginger. Leken er satt til side for læring og målbare resultater. Både hjerneforskere og barnepsykiatere er enige om at tar du leken for tidlig fra barna, kan det ha negative konsekvenser for motivasjon, læring og evnen til å takle motstand og løse utfordringer senere i livet.

I skolen møter vi flere og flere elever med ufrivillig skolefravær. Elever – på alle nivå, helt ned i 6-7 årsalderen - som ikke klarer å komme innenfor skolens vegger og dermed får ødelagt mange av sine beste år for at de ikke takler systemet. På landsbasis står mellom 11 og 15 % av ungdom i aldersgruppen 16-25 år utenfor eller uten videregående opplæring. Samtidig vet vi at uten skolegang er sjansene for å lykkes i arbeidslivet små. Jeg er ikke i tvil om at innføringen av 6-årskolen, tilnærmet obligatorisk 13-årig skoleløp, stadig nye testregimer og målkrav er noe av årsaken.

Hvor er det blitt av de praktiske og estetiske fagene?

Svaret er enkelt – de er reformert bort. Valgfaget der du kunne ta båtførerprøven, lære deg å kjenne havet, spikke ei fjøl, synge av hele ditt hjerte, gå inn i roller og være noen andre enn deg selv, forsvinne inn i et fargemylder på et staffeli, dagdrømme i strikketøy – er borte.

Det er ikke rom for de små luftepausene, fra kompliserte mattestykker med masse tekst, krav om å kunne sammenligne, reflektere, analysere og vurdere om det er seg samfunnsfag, norsk eller naturfag. Fagpresset oppleves i alle fag som større og faglærerne stresser med å komme gjennom kompetansekravene til neste eksamen, nasjonale eller internasjonale prøver.

På videregående nivå er tilbudet blitt smalere og smalere, de kreative praktiske programområdene blir færre og færre, samtidig som de teoretiske kravene tar mer plass i det som tidligere var rene praktiske studievalg. På studiespesialiserende programområde vg1, har elevene 8 svært ulike fag de skal forholde seg til på sin 30 timers lange skoleuke – norsk, geografi, matte, naturfag, samfunnsfag, fremmedspråk, engelsk og hele 2 timer kroppsøving.

Digitalisering av skolen

De siste årene har skolen mer eller mindre blitt heldigitalisert. 6-åringer får i sitt første møte med skolen utdelt eget nettbrett. Læreverk er heldigitalisert og elevene tilbringer skoledagen på egen PC, i tillegg til den tida de bruker på sosiale medier i fritida. På PC-en har de læreboka si, her skal de produsere tekster, her skal de gjøre fornuftige kildekritiske søk, samtidige som hele deres sosiale liv på sosiale medier er tilgjengelig. Dermed konkurrerer den fysiske pedagogen i klasserommet og læringsarbeidet med tik-tok-videoer fra Japan, spillvenner fra Tyskland, reklame for kosmetikk/rompeløft/nyttige treningstips, ei melding fra «bestisen», 20 oppdateringer på snap, 40 kommentar på fb, piping på whatsapp osv,osv.

Enkelte elever er så digitalt avhengige at de er ute av klasserommet hver time for oppdateringer. Skolens løsninger med mobilhotell blir enkelt forbigått med at det er full tilgang til alt på pc-en, eller ved å ha to mobiler. Forsøk på regulering av antall do-besøk møtes med «det er en menneskerett å gå på do».

Mobbetallene går ikke ned til tross for innføring av ulike programmer som skal skape trygge skolemiljø. Unges psykiske helse blir heller ikke bedre til tross for innføring av fag som livsmestring og andre programmer som skal løfte forståelsen for hva det innebærer å være menneske og medmenneske.

Selvfølgelig skal elevene forholde seg til den digitale tidsalder, men noen reguleringer må være mulige? Lærere har i en årrekke problematisert tilgjengeligheten til sosiale medier og har sammen med utallige forskere påpekt at kvaliteten på opplæringa forringes gjennom heldigitale læreverk og fravær av nasjonalt regelverk for regulering av sosiale medier i skolehverdagen.

I den siste Pisa-undersøkelsen har norske elevers prestasjoner i norsk, matte og naturfag falt drastisk sammenlignet med tall fra 2018. Samtidig rapporterer flere at de blir forstyrret av egen eller andres bruk av digitale ressurser i timene.

Individualismens tidsalder

Humanistiske verdier og individets rettigheter har heldigvis vært løftet frem som viktige verdier i Norge. Men, kan det tenkes at dyrking av den individuelle friheten har gått på bekostning av forståelsen for at vi lever i et sosialt fellesskap og er avhengige av hverandre? I skolen opplever ansatte på alle nivå dette som ei utfordring. «se meg, «hør meg», «jeg har rett til», «du kan ikke pålegge meg», «det er en menneskerett å gjøre som jeg vil», «jeg er sliten og må hvile». I tillegg stiller foresatte større og større krav til innsyn, medbestemmelse og tilrettelegging for sitt barn. Dette på godt og vondt. Det finnes mange eksempel i skolehistorien på overtramp av individet. Likevel er det mange tegn på at dyrkingen av individet har gått for langt, at lærernes autoritet gradvis forvitrer.

For en lærer med opptil 30 elever i klassen er det umulig å se alle på et faglig og sosialt nivå i hver time, samtidig som du skal engasjere elevene til læring. Barnehage og skole det eneste felles rammeverket vi har igjen i Norge – et sted der vi kan fremme felles verdier og skape forståelse for kollektiv tenking. Om vi skal nå frem med disse verdiene må det bli flere og ikke færre pedagoger i skolen. I takt med samfunnsendringene endres også elevene, oppgavene og rollene til skolen og lærerne bare øker, og i takt med dette må ressursene til skolene økes.

Norsk skole - og dermed også hele samfunnet- står overfor store utfordringer. For få søker lærerutdanning, flere pedagoger velger å slutte samtidig som kravene til de som står i yrket ingen ende tar. Politikere og embedsverk må lytte til lærere og forskere både når det gjelder innholdet i nye reformer, hvordan vi best kan utvikle elevenes digitale kompetanse, hvilke konsekvenser økonomiske nedskjæringer har. Elevers og foreldres forventninger til skolesystemet er endret – alt dette har konsekvenser for hvordan elevene og lærerne har det hver eneste dag i klasserommet.