Steinar Friis

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Eller en kommentar,

skrevet med penn

en uværsdag av en fiskermann og en fiskervenn. Det handler om svikt

og bedrag og slikt, i et Fiskarlag som på underlig vis med sin etikette greide å sette våre fiskerjenter og kvinner i skvis.

Selvfølgelig kom det raskt i avisen

fra høyeste nivå

og lagets leder, et skriv med trøst til alle berørte av denne krisen. En selvbevisst

formann med stentorrøst stod opp og sa helt riktig med rette at saken var viktig og at dette

var trist og slettes ikke bra, og at han kunne se

og selvfølgelig mente at her fortjente vår velsmurte næring en ørefik. Ja det var det.

Så ble det da slik at utover høsten i blader, aviser og skrifter, kunne vanlige folk og aldrende Friiser lese bolk etter bolk i en fager jomfruelig erklæring forfattet av leder og sekretær i laget. Det var lange famøse og ambisiøse skrytepamfletter der man beklager mens man beretter

om jobbing for likestilling, og egne bedrifter og at man var

noe til kar. i arbeid mot mobbing av kvinne og mann på sjø og på land i vår næring. Besnærende ord om inkludering, tider som skifter og ny regjering. Ja om stakkars oss i Fiskarlaget

som dag etter dag, og i lange netter med gremmelse måtte se og beklage

at man dessverre

ble fraværende og hengende etter med holdningskampanje, prioriterte mål og bestemmelse om å få kvinner. inn i organisasjonen.

Tidlig med champagne og en skål?

For bare hør. Dette var tilsynelatende

ikke tonen da landsmøtet og de tårevåte delegatene fra nord og sør

nærmest utrolig,

og en smule nater kaldt og rolig

og lite human gav jamt fan og et dolkestøt til et hederlig forsøk på å nå lagets uttalte mål denne dag.

Egentlig trist. Det var

et benkeforslag, fra en hederlig mann fundert i en brøk der han, antagelig en rabulist, regnet seg frem til at det gikk an med en smule hell å kunne vinne en dyktig kvinne til lagets styre og stell. Men som vi vet.

Det gikk ikke slik. Det ble sparken,

og et stille forsvinn

til en hederlig dame. Man forstod jo godt sitt eget gebet og valgte derfor inn en potet.

Om det var som farken? Nei det var et svik og dårlig reklame.

Vel vel.

Dette er skrevet en kveld jeg satt for meg selv med et par allierte i en liten lugar om bord i sjarken. Vi drakk kaffe og spiste kjeks mens vi konfererte og funderte og var litt perpleks over det som hendte. Ja vi forundret oss over hvordan de tenkte, de lite taletrengte delegatene fra Fiskarlagene i nord og sør.

Disse som seg hør og bør med nummer og rang satt der på baken på landsstyrets samling med kjennskap til saken. Nordinger og søringer

man her erfarte

fulgte opp en trang

og en Fiskebåtvind med bølger av føringer

om å stemme inn

for Gud vet hvilken gang i sitt styre en gråhåret gamling.

En merkelig prosedyre synes vi som satt der med kaffen og mente at dette med rette

var et forunderlig valg. At delegatene fra kysten

og båten på denne måten ga blaffen og sa ha det så bra til en staselig jente og fisker.

En ung dame

som egentlig bare ville ombord å søke hyre i Fiskarlagets nyvalgte styre.

Hun hadde jo sansen,

og var i god tro om at fagre ord som stod i de eggende leserinnleggene i våre aviser kunne være en sannhet.

Men kjære jente. Den brast

denne sjansen.

Det var noe annet du hadde i vente.

Det slo landsmøtet fast, så slik måtte det gå. Man kan le eller gråte, men det var nok bare

beklageligvis eventyr og hypoteser vi som leser av blad og avis

fikk erfare. Prestasjoner med blekk og penn.

Tilsynelatende til tonen fra spillemenn i Fiskebåts teater. Disse barske menn med private traktater må komme i vater å finne fram lysten

til å forstå den justis og styrke man vinner når man med respekt

gir våre kvinner,

og dyktige jenter, damer og koner langs kysten, den plass de bør få og utvilsomt fortjener i våre domener og organisasjoner.

Men tiden svinner. Vi kaien entrer, og tre gamle venner i godt humør, erfarer og kjenner på kuling fra sør

og ser på hverandre når gamle Hansemann plutselig spør direkte til meg: Si meg Friis, O e la femme? Ja se det, sa nok jeg og fikk frem

med et grynt: Tenke det, ønske det ville det med, men å gjøre det… Vi gikk hjem mens vi mintes Peer Gynt.

Det stod kvinner bak ham.