Etter sådanne kvelder må det være lov å øse ut superlativer.
Dette må være verdens vakreste konsertarena med verdens lykkeligste publikum på verdens vakreste plass.
Du må ofte bort fra bildet for å se det som det egentlig er.
Jeg hadde gleden å få nyte deler av helgas store musikkfester i Svolvær sett ovenfra. På en fjellknaus over festivalområdet.
Det ble en nesten euforisk opplevelse.
Når jeg satt der og skuet utover festivalområdet rammet inn av sol og blå himmel, en blikkstille Vestfjorden, omgivelser og en natur så vakker at det nesten gjorde ondt, ble jeg bare rett og slett stolt, så utrolig stolt at det ble klump i halsen og jeg måtte svelge en ekstra gang.
Tenk å få oppleve dette, her i lille Svolvær.
Tror euforien rundt happeningen deles av mange.
Som paret fra Østerdalen jeg møtte;
– Vi var her i fjor, det var helt fantastisk, så i år har vi også tatt med naboene.
Men mest av alt føler jeg en stolthet for folkan bak arrangementet.
– Når noen her steller i stand noe sånt, da må vi bare stille opp, var en samstemt tilbakemelding fra mange av de frivillige som stilte opp.
Og stelle i stand. Da kommer vi ikke utenom Petter Erlbeck. Han har selvsagt ikke vært alene, men han er primus motor for tre dagers festivalrus.
Klokka 23 lørdag kveld gikk han rundt på festivalområdet og plukket søppel.
Da snakker vi skikkelig forbilde, en som har knekt koden for hva som skal til for å skape og sikre suksess. Ingen oppgave for stor, ingen for liten.
Så takk alle sammen, takk for magien, takk for stoltheten,
Bedre kan det ikke gjøres.
Svolvær, du e det fineste æ vet!