Dette vitnesbyrd starter en vakker høstdag 1999. Datoen var fredag 11. oktober og familien fra Kabelvåg i Lofoten ventet sitt 3. barn. Det var 5 dager igjen til termin og svangerskapet hadde gått bra uten større problemer.
Jeg har som vanlig gått på jobb i Kystverket og min kone var hjemme. Utpå dagen ringte hun til meg og meddelte at hun var urolig for det var ingen bevegelse fra babyen i magen, noe som var ytterst uvanlig. Jeg svarte da som vi hadde lært at det ikke var uvanlig at aktiviteten roet seg ned mot fødselen.
Min kone hadde også tenkt den tanken og vi ble enige om å se situasjonen an. Kanskje kunne vi kontakte jordmor dersom hun fortsatt var urolig når jeg kom hjem fra arbeid.
Ved 16-tiden kom jeg hjem og fikk meddelt at hun fremdeles ikke hadde kjent bevegelse fra barnet. Tvillingene våre som nå var kommet hjem fra barnehage ville ha oppmerksomhet noe som var vanskelig i denne situasjonen. Vi spiste middag og ble enige om å ringe jordmor på Gravdal sykehus.
Vi fikk straks kontakt med jordmor som meddelte de samme betraktningene rundt termin og roligere svangerskapsaktivitet. Likevel tilbød hun oss å kunne komme til Gravdal for en konsultasjon, mest bare for at vi ikke skulle være urolige og for nattesøvnens skyld som hun sa.
Fra Kabelvåg til Gravdal tar bilturen ca. 1t og 15 min. Vi fikk ordnet med besteforeldre til å legge femåringene og være i vårt hjem til vi kom tilbake.
Vi ankom Gravdal sykehus ved 20-tiden hvor vi var godt kjent, møtte opp på fødeavdelingen og fikk jordmor i tale. Hun var rolig og behagelig og sa at hun skulle måle puls og lyder fra babyen.
Da pulsmåleren begynte å registrere babyens puls, sa jordmoren at hun kontaktet kirurg som også var jordmorens ektemann. Hun sa også at noe var galt da pulsregistreringen viste svært høy puls på 160. Kirurgen kom etter få minutter og fikk registreringsstrimelen fra datamaskinen. Han sa straks at babyen måtte ut med en gang.
En legesekretær fikk beskjed om å kalle inn operasjonsteamet og klargjøre en operasjonssal for keisersnitt umiddelbart. Kirurgen tok seg tid til å forklare meg at noe var galt fatt med babyen og at han ikke kunne garantere at dette gikk bra.
Jeg kjente for øvrig kirurgen fra før og visste at han var flink. Min kone ble lagt på en operasjonsbenk og trillet inn på operasjonssalen. Her ble hun gitt nødvendig bedøvelse og operasjonen startet straks dette var forsvarlig. Ca. 45 minutter etter at vi ankom sykehuset, kom kirurgen ut for å snakke med meg om situasjonen.
Han hadde fått ut babyen som var blitt blå. Dette forklarte han at var pga. oksygenmangel og at hjertet ikke slo da gutten ble hentet ut. Kirurgen måtte ta seg av min kone og leverte derfor barnet til anestesilegen. Etter en liten stund hørte han barnelyder fra andre enden av operasjonssentralen som betydde at det i alle fall var liv i gutten.
Det ble deretter foretatt en del tester for å se om der var synlige eller registrerbare skader på babyen som følge av at han hadde vært uten hjerteaktivitet en periode som man ikke visste lengden av.
Kirurgens konklusjon var at han med 90% sikkerhet kunne si at gutten hadde kommet fra hendelsen uten hjerneskade. De siste 10% ville en ikke kunne utelukke før det var gått ca. ½ års tid.
Moren hadde det etter forholdene bra.
Vår sønn er i dag 24 år og lever i beste velgående uten noen mén. Han er lærerstudent og har 1 ½ år igjen av sitt universitetsstudium.
Hendelsen beskrevet ovenfor er en av mange tilsvarende hendelser som jeg over de siste 24 årene har overhørt og fått beskrevet. I dette tilfellet handlet det om minutter for ikke å si sekunder som var forskjell mellom liv og død, eller et hjerneskadet barn.
Været var godt, alle var rolige og ingen visste at det her stod om liv. Forslaget fra arbeidsgruppe 1 til helse og omsorgsministeren er blitt kjent. Denne konkluderer blant annet med at Lofoten sykehus Gravdal foreslås endret fra akuttsykehus og fødselsklinikk til distriksmedisinsk senter uten fødestue og akuttkirurgi.
Dette vil medføre at dersom en av mine sønners familie eller andre i Lofoten som kommer i tilsvarende situasjon i fremtiden, ikke vil kunne regne med at babyer overlever. Vår historie er en solskinnshistorie som dersom forslaget blir stående, ikke lenger kan påregnes.
Dette forholdet gjør tilværelsen utrygg for alle som bor i Lofoten. Jeg har kun berørt utilsiktede forhold ved godt vær og under optimale omstendigheter. Vi vet at været ikke alltid er som ovenfor beskrevet og at det er andre sykdomsbilder som haster like mye og som ikke tåler dårlig vær eller lang transport.
Dermed er det uforståelig for oss som bor her i Lofoten og også for andre som bor i dette langstrakte landet at et fagråd, som arbeidsgruppe 1 påstås å være, kan komme med et slikt råd til ministeren.
Til slutt vil jeg henstille til det politiske miljøet i posisjon i Norge til å lytte mer til folkene som bor i dette landet.
Kabelvåg 13.12.2023.12.2023
Per Helge Thom Hilde Lied Tom Håkon Severin Lied Thom
pappa mamma sønn