Pål Hadler
Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Den kommer til oss hvert år, som et lys i mørketiden – Årbok for Vågan. Den binder bånd mellom oss og dem som har gått foran. De valg som før er gjort har vi arvet. Andre skal arve våre valg. I mellomtiden har vi et forvalteransvar.
En stor takk til Håkon Brun og hans team som holder vår lokalhistorie levende. En betimelig påminnelse om at mennesket lever ikke av brød alene. Bevissthet om egen kultur og historie er viktig ballast i en tid hvor brødpolitikken brer seg.
Takk også til de tallrike skribenter som fyller Årboken med historie og historier, til fremtidig bevarelse mellom permer. Her er noe for enhver. For egen del fant jeg særlig glede i Linda Trast Lilleviks fortelling: «Unge og ulydige». En spenstig beretning om hvordan byens ungdom, med vidsyn og oppfinnsomhet, berget havnemiljøet på Lamholmen fra kommunal vandalisme.
Et sitat, fra arkitekt Gerd Rødsand Bremnes, gjengitt i Lilleviks beretning, fortjener å bli gjengitt også her:
«Etter min mening er det vanvittig å ture frem som man nå gjør her i Svolvær. Finnes det ikke forståelse for kulturvern i denne kommunen? Er det ingen som skjønner at vi er i ferd med å utslette vår identitet og vårt særpreg – dette som gjør at Svolvær er et spesielt sted med sin egen historie å vise til? Eller er det meningen at vi skal bli et Hvilket-som-helst sted langs kysten.
Kloke ord med almen gyldighet. Men også kloke ord kan falle på stengrunn. Slik gikk det heldigvis ikke, ikke den gangen.
Avslutningsvis, en takk også til Kari Beate Krane for et magisk forsidebilde av Gärtnergården, byens perle. Måtte bildet også tjene som en advarsel til brødpolitikkens forvaltere her på berget. Hold fingrene fra fatet, Gärtnergården rører dere ikke!!!
Pål Hadler, Svolvær