De fleste kjenner meg fra mitt engasjement i Rødt, men jeg er også alenemor for tre barn, der et av barna mine har alvorlig ufrivillig skolefravær, eller skolevegring. Jeg er utslitt, sønnen min er utslitt og jeg er ganske sikker på at skolens ansatte er kronisk utslitt. Det er kanskje en av grunnene til at vi har havnet der vi er nå.
Ofte gjør denne utmattelsen at vi som foreldre og barna våre havner i konflikt med skolen, og det blir ansvarslemping fra foreldre over på skolen og fra skolen over på foreldrene. Dette er det minst konstruktive og mest destruktive for skole – hjem samarbeidet. For saken er at det er ikke barnets feil, eller foreldrenes feil, eller skolens feil. Ansvaret ligger en annen plass og problemet er ikke hos den enkelte. Problemet er mangel på ressurser, mangel på pedagogisk kompetanse og ikke minst, mangel på tid.
Barn med utfordringer i skolen trenger dyktige og kompetente lærere som evner og se dem. Lærere som har tid i sin hverdag til å gjøre det som er den viktigste delen av jobben deres, undervise og se utfordringen og ferdighetene til barna. Dessverre er det ikke slik hverdagen til lærere er. Byråkratiet, og den evige testingen er i førersetet, mens undervisning og relasjonsarbeid blir gjort dersom det er tid til overs. Dette er ikke holdbart. Hvorfor skal noen faktisk velge å bli lærer? Svaret er: De gjør ikke det!
Nylig kunne vi lese nedslående tall fra samordna opptak på antall søkere på grunnskoleutdanningene. Det er en nedgang på 35 prosent i antall søkere til hele grunnskoleutdanningen. Mange av lærestedene for lærerutdanning har mindre enn en søker pr studieplass. Ferdigutdannede studenter forteller også at store deler av utdanningen er irrelevant i klasserommet, og de er uforberedt på hva som møter dem i arbeidshverdagen deres. Dette er ikke holdbart!
Skolen er også i mange kommuner, spesielt kommuner med dårlig økonomi, en nedprioritert post. Små distriktskommuner med lite penger på bok har ikke muligheten til å lokke til seg lærere med ekstra lønn, eller skape attraktive fagmiljøer for ivrige lærere. Her er det heller ikke store muligheter for tilrettelagt undervisning, eller ekstra ressurser for å sikre barn med utfordringer god nok undervisning og pedagogiske verktøy. Det er det rett og slett ikke økonomi til, og det er ikke prioritert.
Slik kan det ikke være! Vi kan ikke gamble med barns framtid på den måten vi gjør nå. For uansett hvordan vi velger å se på læreryrket, så er det slik at om hvorvidt vi har lærere eller ikke avgjør også hvorvidt man har alle andre yrker i fremtiden. det er dyrt med barn som faller utenfor, mye dyrere enn det er å satse på læreryrket.
I Norge er det lett å ta for gitt at vi kan lese og skrive, regne matte og ha grunnleggende kunnskaper innenfor historie, samfunnsfag og naturfag. For å lære dette så er vi avhengig av godt kvalifiserte lærere. De er de aller viktigste byggeklossene i utdanningssystemet vårt, uten lærere, ingen utdanning. Vi trenger lærere som har tid til å se barnas utfordringer og tilrettelegge hensiktsmessig. Uavhengig om det er skolemiljø, utenforskap eller opplæringen som er utfordringen.
Sønnen min, som nå har vært borte i fra skolen et helt skoleår, sier ofte til meg: ‘hva er vitsen med å gå på skolen? Lærerne har ikke tid eller råd til å hjelpe sånne som meg.’ Jeg tror mange foreldre, barn og lærere kan kjenne på denne frustrasjonen. Slik kan vi ikke ha det, noe må gjøres, og det må gjøres nå!
Selv om Årets lønnsforhandlinger i kommunen har gitt lærerne et lønnshopp, så er det langt fra nok. Etter fjorårets lærerstreik, så ble lærernes streikerett i praksis fjernet. Det gjør at det er enda viktigere at vi som politikere, foreldre og samfunn må snakke enda høyere for dem.
Så min bønn er: Gi lærerne en arbeidshverdag de kan trives i, der de får tid til å se barna, en lønn de kan leve av og et yrke de kan være stolt av. Gi skolene nok ressurser slik at man faktisk kan tilpasse opplæringen ut fra individuelle behov og utfordringer, og dermed også gi barna en trygg skolehverdag de kan trives i.