Det forundrer meg ikke at folk ikke liker lekser, det er intet nytt under solen.
Det som forundrer meg, er hvordan argumentene for leksefri skole begrunnes. Et av argumentene er at det ikke finnes forskning som viser faglige fordeler ved å gjøre lekser. Hva er egentlig lekser? Det finnes mange synonymer på lekser – hjemmearbeid, egeninnsats, studere, repetisjonsarbeid, øving, osv. Leter man bare på ordet lekser får man naturlig opp et begrenset utvalg forskning og data.
Det finnes mange forskningsartikler og meta-analyser på området, bl.a. Cooper et al (2006) som fant ut i sin komparative analyse at en gjennomsnittselev med gjennomtenkte lekser scoret 23 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittseleven som ikke gjorde lekser i faget. Nøkkelen her ligger nok i ordet gjennomtenkte lekser – altså leksebevissthet. «Å være leksebevisst er å praktisere lekser på en måte som sikrer inkludering og like muligheter for utdanning for alle elevene” (Kjersti Holte).
Jeg tror vi alle er enige om at det å gi lekser for leksen sin del kan gi lite eller ingen fordeler, og heller redusere elevenes prestasjoner. Men er vi kommet dit i samfunnet at politikere må overstyre og ta bestemmelser om helt leksefrie skoler (kommuner) på vegne av våre skoler og lærere? Har noen av politikerne våre helt sluttet å stole på at skolelederne og lærerne som er utdannet til å planlegge og gjennomføre opplæring ikke klarer å ta de viktige beslutningene om hva som er best for elevene og deres opplæring?
I Vågan kommune har det vært jobbet med leksebevisste skoler siden 2021, der hensikten har vært å få til en enda bedre leksepraksis. Skolene har meldt tilbake om at de har dette som tema på egen enhet, og vil jobbe videre for at «skolen skal ha en leksepraksis som gir elevene et godt utbytte av leksearbeidet og som er i tråd med hva forskning sier om gode lekser». Lærerne uttalte også at de vil beholde lekser, men med mer bevissthet på tilpassing og tilrettelegging. Jeg vet også at Utdanningsforbundet gjorde en kartlegging blant sine medlemmer for noen år siden, og da var også svaret at lærerne ønsket seg leksebevisste skoler fremfor helt leksefrie skoler.
Når jeg leser innleggene om leksefrie skoler i avisene, har jeg fokus på ordet medvirkning. I arbeidsmiljøloven står det at «godt arbeidsmiljø avhenger av at arbeidstakere og arbeidsgivere samarbeider om å finne gode løsninger. Medvirkning innebærer at arbeidstakernes synspunkter og innspill (anmerkning - altså i dette tilfellet lærernes), skal høres og vurderes nøye før det tas en endelig beslutning. Reel medvirkning er et mål i seg selv og det er derfor nedfelt som krav i lov og forskrift». Medvirkning skal ifølge arbeidstilsynet bidra til:
· et godt arbeidsmiljø
· påvirkning av – og kontroll over egen arbeidssituasjon
· personlig og faglig utvikling
· følelse av å bli sett og hørt
· balanse i maktstrukturer og stabilitet i arbeidsmiljøet
· eierskap til virksomheten og arbeidsoppgaver
· økt produktivitet
· god drift
I læreplanen (KL-20) står det at alle elever i skolen har krav på tilpasset opplæring og skolen skal legge til rette for motivasjon, lærelyst og mestring. Lærerne skal utvise profesjonelt skjønn når de vurderer elevenes læring, og det gjelder vel også om den enkelte elev kan profitere på hjemmearbeid eller ikke, avhengig av alder og enkelteleven. Og lærerne er vel også de som er best egnet til å ta disse avgjørelsene? Eller?
Når det gjelder forskning på lekser så er det et mønster som indikerer at lekser har mindre effekt på de yngre elevene, men at fra mellomtrinnet spiller lekser en mer betydelig rolle for faglig læring. Kanskje bør dette perspektivet også tas med inn i leksedebatten?
Når det gjelder leksefri vs. leksebevissthet er jeg verken for eller imot, men jeg er for at skolene med deres ledere og pedagoger bør sikres metodefrihet til å ta de avgjørelsene som gagner deres elever aller best, være seg det er å gjøre lekser eller ikke.