En ekte lofottorsk jeg er, for jeg er født i Henningsvær...

Jeanette Nystrand

Kine Sandtrøen

Feil vei og feil utvikling

I et lite fiskevær ute i havgapet holder folk på å våkne opp i fra dvalen vi har ligget i årevis.

Etter å ha lest gjennom arealplan og reguleringsplan som angår Henningsvær, er vi svært bekymret. Vi er samfunnsengasjerte småbarnsforeldre som valgte Henningsvær på grunn av nettopp stedets særegne kvaliteter, men vi er sterkt bekymret over den veien utviklingen har tatt i fiskeværet vårt de seneste årene.

Oppkjøpene og investeringene fra steinrike millionærer er allerede «gammelt nytt», nå skal det utvikles, skapes og bygges på hver bidige knaus og holme. Og det skal bygges kun for turister. Ingenting annet. En plass midt imellom der bidro også lokale selv i «avviklingen» av et levende samfunn. De sa opp avtalen med feskern om kaiplass og lagerplass, noen solgte det de eide og hadde til investorer sørfra og kaiene forvandles om til turistpromenader. Og plutselig blir det et problem med både «støy» og «lukt» fra fiskeindustrien rundt oss. Det lukter så stygt!

Sakte, men sikkert, utvikles brygger, kaier, lekeplasser, husrom og lokalbefolkningens siste friluftsområder for å tiltrekke seg enda flere turister. Tilrettelegging for enda mer turisme på stedet går foran lokalbefolkningens behov gang på gang, og det er med dette vi mener at turistnæringen har «forrang».

«Alle» karrer til seg og sitt, mens man ikke tenker på felleskapet vi er en del av. Mye vil ha mer. Og imens slipper de som vil flytte til Henningsvær ikke inn, både med og uten familier fordi de har ikke kapital nok eller kan hevde seg i budrunder om de få hus som fins her. Vinnerne er vi som har eiendommer. Taperen er samfunnet Henningsvær.

Turismen har tatt føringen og folk finner seg ikke lenger i å leve på turismens premisser. Det er skapt ett skille mellom reiselivsnæringen og helt vanlige folk i fiskeværet som bor og lever her året rundt. Det er misnøye og det er friksjon mellom turister og lokalbefolkningen. Det er ingen tvil om at reiselivsnæringen er viktig, de bidrar med arbeidsplasser og sørger for at våre lokale småbutikker kan være åpne og tilgjengelig også for oss gjennom hele året, men de er vel ikke de eneste som bidrar til det?

Har vi ikke glemt noen nå? Hva med lokalbefolkningens behov utover antall skjenkebevilgninger, svindyre sightseeingturer og fritidsboliger for folk som aldri bor her hele året? Hva med barnefamiliene og arbeidsfolk som behøver nattero før de skal på jobb neste dag? Eller hva med fiskerinæringens behov som er selve fundamentet Henningsvær er bygd opp av?

Vi forstår at «etterpåklokskapen» er en eksakt vitenskap og at i 2008 så virkeligheten og framtiden for fiskeværet Henningsvær annerledes ut for våre politikere, men 14 år har nå gått, tidene endrer seg og det er på tide med ett nytt fremtidsrettet blikk på vårt samfunn som favner lokalbefolkningens behov og fiskerinæringen.

Hva skjedde med fiskerinæringens behov i Henningsvær?

For å illustrere viktigheten av Lofotfiske og fiskerinæringens behov, endte Lofotfiske i 2020 opp på en samlet verdi på 1 milliard kroner (03.04.20 NRK Nordland), og da arealplanen fra 2008 ble revidert i 2017 gjennom første gangs høring kom det inn over 70 innspill. I arealplanen for Henningsvær er innspillet fra Høyre fremhevet. Høyre var opptatt av grunneieres rettigheter og næringslivets utvikling. Hvor er fiskerinæringens hensyn nevnt og ivaretatt?

I Vågan Kommunes egen kommuneplan Samfunnsdel Hoveddokument av 15.06.2020 står det så fint i en visjon: «Tett på havet, og fjellene i en kreativ kystkultur», fint med visjoner, men man bør ha verktøy og planer for å oppnå noe mer en fancye ord.

Gjennom samtaler med ulike representanter innen fiskerinæringen i Henningsvær blir vi klar over de store manglene i arealplanen som omhandler fiskeriene, og ved nærmere gjennomgang av arealplan, reguleringsplan og samfunnsdel sitter vi igjen med flere spørsmål enn svar: Hvordan er det mulig at fiskeridelen som vårt samfunn er tuftet på og omhandler er så til de grader underkommunisert?

Fiskerinæringen i Henningsvær mangler liggeplasser for båter, ordentlig strømtilførsel, manglende vedlikehold av leidere, hyppig tømming av renovasjon, boplass for fiskere og deres familier under vinterfisket, fyllplasser for drivstoff og boliger for ansatte ved fiskebrukene. Visste du at hvis en fisker skulle velge Henningsvær som havn, og vedkommende skulle være så uheldig å disponere bil, så fins det ingen plass å parkere?

Ei heller fins det lager for oppbevaring av utstyr som man av forskjellige grunner behøver som fisker? Nå skjer den oppbevaringen på fiskebrukets velvilje. Hva skjedde med egnerbuene? Vi finner ikke disse konkrete behovene tatt opp noe sted. Hvordan er dette mulig?

Henningsvær som fiskevær er eksportør av både fersk fisk og tørrfisk og for å eksportere behøver fiskebrukene tilgang på råvarer. Når fiskebåtene velger andre havner for å legge seg i på grunn av plassmangel, hvorav fritid- og turistbåter har forrang (fordi kaiene er kjøpt opp for turistformål eller i annet privat eie), burde vi våkne opp og innse at denne type problematikk burde tas på største alvor, og igjen ser vi at den dominerende turistnæringen fra 2008 har forrang.

Vi savner en konkretisering av Vågan Kommune som en tilrettelegger for en aktiv og bærekraftig utvikling innen fiskerinæringen, for det sier jo seg selv der det ikke finnes kaiplasser tilgjengelig for rimelig leie og lager for utstyr hvordan skal man da få flere båter til å velge Henningsvær som base og som leverer råstoff hele året inn til fiskebrukene?

«Turistmaskinen» Henningsvær

I årevis har reiselivsnæringen hatt «forrang» foran lokalbefolkningen i arealplan og reguleringsplan for Henningsvær gjennom politiske prioriteringer. Som tidligere nevnt, så ser vi et taktskifte i 2008, der man ser på fiskerinæringen som «utdøende» og man ønsker å satse på reiseliv som den «nye» bærebjelken i samfunnsutviklingen. Arealplanen som ble revidert i 2017 nevner verken innbygger eller fiskeri med ett ord. Reguleringsplanen fra 2008 er heller dyster lesning om fiskeriets framtid i Henningsvær, muligens var det i denne perioden reiselivsnæringen fikk nettopp forrang.

I reguleringsplanen for Henningsvær fra 2008 så ble det bestemt at reiselivsnæringen skulle markedsføre seg mot barnefamilier og/med familievennlige aktiviteter. Hva skjedde? Dette vises ikke i dagens turisme i Henningsvær. Det er vanskelig å finne gode tall på hvor mange turister som besøker stedet hvert år. Det opereres med forskjellige tall år for år. Men vi som bor her hele året, vet og føler at «trykket» øker nettopp år for år.

Det er ingen tvil om at utviklingen i Henningsvær går som det suser om dagen. Det er også hevet over enhver tvil at lokalbefolkningen nyter godt av cafe og restauranttilbud, detaljhandel og et rikt kulturliv her ute i havgapet. Både unge og gamle mennesker ser ut til å tiltrekkes av dette vakre fiskeværet, og med det medfører det muligheter på stedet.

Men utviklingen skaper dessverre ikke «bolyst», stolthet eller trivsel for mange av innbyggerne på stedet. Flere vi har hatt gleden av å bli kjent med har flyttet her i fra og en del vi har snakket med, spesielt de med barn mistrives bare mer og mer, og går med tanker om å flytte en annen plass for å ikke bli «invadert» av turister, i eget nærmiljø. Andre selger husene sine for de greier ikke leve så tett innpå utestedene her. For å ikke glemme alle de vi kjenner med familie og barn som valgte bort Henningsvær, eller aldri fikk muligheten. Dette bekymrer oss!

Vi opplever at Henningsvær har passert metningspunktet for lengst når det gjelder mengden av turister og forestillingen om Henningsvær som et urbant og levende fiskevær med Café Latte på hvert hjørne, et sted som aldri sover, er en fin forestilling, men oppleves for oss som svært oppskrytt. Virkeligheten her er noe helt annet for lokalbefolkningen. Oppkjøpte kaier der turistenes inntog skal være det nye «lokomotivet» og løsningen på alt Henningsvær som fiskevær behøver legges i kapitalistenes hender og fri utfoldelse. Dette hippe fiskeværet som aldri sover? Raveparty på holmene og fulle folk på fotballbanen til ungene?

Barnas «fristeder» er blitt overtatt av unge og lett brisne voksne som skal ha det «gøy» og realiseres seg selv. Ingen arenaer for barn i Henningsvær er lengre skjermet for nytelser av rusmidler. Ordinær folkeskikk ser ut for å opphøre, så snart man passerer Henningsværbrua, fiskeværet som vi elsker å skryte av som «bare» har 3-4 fiskere igjen?

Til slutt er det bare «rikingene» igjen, ferierende pensjonister og folk som skal «selvrealisere «seg selv igjen på plassen. Er det dette vi skal vise fram til turistene? At vi skal løyse «billett» for å få komme hjem igjen? Og vi har flere bekymringer på hjertet:

Er Henningsvær virkelig dimensjonert for all denne trafikken og pågangen av turister? Har vi ressurser i området som er dimensjonert for dette «trykket» vi opplever som lokalbefolkning? Hva med brannvesenet, ambulansetjeneste eller politi? Har vi virkelig lagt til rette for toaletter, parkeringsplasser, vannforbruk, renovasjon og vedlikehold av veier? Og hva med vårt naturmangfold? Hvor mye tåler naturen vår? Dette er svært viktige spørsmål som burde avklares før man videreutvikler reiselivsnæringen enda mer.

Dette er signaler Vågan Kommunes politikere i høyeste grad bør ta meget alvorlig, det har også tidligere vært vist engasjement i lokalbefolkningen hvor det har blitt ropt varsko om utviklingen som skjer og har skjedd. Det oppleves og kan se ut som om at man ikke har blitt hørt eller tatt på alvor. Og forresten, bare så det er skrevet, vi er ikke imot utvikling.

Oppfølging av boplikten uteblir- fortsatt

Etter at avisinnlegget av J. Nystrand ble publisert i Lofotposten, juni 2021: «Hei, Henningsvær-ka du skal bli når du blir «stor» har det skjedd lite eller ingen ting med boplikten som ble vedtatt videreført 14.06.2021 i Vågan kommunestyre. Og det er slik vi ser det veldig synd at et slikt sterkt regulerende virkemiddel ikke blir fulgt opp slik det er vedtatt, det har kommunen en plikt til.

Det registreres også fortsatt at det leies ut helårsboliger på Airbnb gjennom hele året, samt at man nå innlosjerer flere folk i ombygde boliger spesielt designet for kortidsutleie, men nå i mere «skjulte» former. Leiebiler i hus og gater som det før bodde «nabokailler og nabokjærringer» i, befolkes nå av unge hippe folk som skal ut på eventyr året rundt. Helårseiendommer kjøpes opp og det bedrives utleie i en stor skala. Henningsvær som samfunn får liten eller ingen tilgang på etablerere. Alle oppkjøpene av eiendommer og bygging av fritidsboliger er med på å presse boligprisene oppover, så her er konsekvensene allerede blitt veldig merkbare.

Samtidig har en familie med barn på vei-lett etter et egnet sted å kjøpe i over ett år, uten hell. Det er ikke måte på hvor «god» tid Vågan Kommune har. Konsekvensen av at boplikten ikke kontrolleres eller følges opp er at innbyggerne på stedet ser at masseturismen får «fri utfoldelse» og man blir fremmedgjort i sine egne omgivelser. Til slutt mister vi oss selv, vi er redd vi kommer til punktet hvor vi ikke orker mer. Man orker ikke å bo i en «turistmaskin» som aldri sover. Det resulterer i fraflyttinger, og de som flytter herifra tar med seg familier og samtidig også grunnlaget for skole, barnehage, aktiviteter og engasjement i alle slags lag og foreninger.

Hvordan skal man opprette nødvendige funksjoner uten tilgang på folk? En annen sak er jo at folk flytter ikke hit, fordi det ikke er tilrettelagt for barnefamilier. For hvem flytter til en plass som ikke har hus for leie og salg og der prisnivået ikke står i stil med hva du får?

Helårsboligbygging og annen næring må prioriteres:

Bygging av helårsleiligheter/helårsboliger, samt areal for fortetting mellom boligområder må prioriteres fremfor bygging av ferieleiligheter i fiskeværet. Her må arealplanen og reguleringsplanen endres, slik at lokalbefolkningens behov for helårsboliger kommer først i rekken. Vi behøver også boliger tilrettelagt for eldre mennesker, og leie til eie løsninger ønskes varmt velkommen slik at alle samfunnslag kan bosette seg her.

Henningsvær behøver etter vårt syn ikke flere ferieleiligheter. Turister som kommer til fiskeværet kan allerede ved ankomst benytte seg av snart, intet mindre enn 4 hoteller, en rekke rorbuer og andre overnattingsenheter på et sted som teller ca. 470 innbyggere.

I tillegg foreslår vi at det avsettes arealer for «annen» næring i fiskeværet. Det kan betyr lokaler som kan benyttes av andre enn reiselivsnæringen. Det kan være f.eks være lagerlokaler for fiskerinæringen, gründere som behøver produksjonsplass, kontorlokaler, utsalgssteder, stimulering/etablering av statlig virksomhet? Det er ikke bare Svolvær som by som kan være attraktiv for statlig fiskerirelatert virksomhet, det kan også verdens vakreste fiskevær også være. Her gjelder det å tenke spenstige tanker om hva Henningsvær kan utvikles til?

Hva er det vi krever?

1. Nedsett umiddelbart et bygge- og deleforbud i Henningsvær inntil ny arealplan er på plass, slik at lokalbefolkningen og politikerne får en «en pust» i bakken. Vi behøver tid for å se området og fiskeværet Henningsvær «på nytt» for å skape et helårssamfunn og en bærekraftig utvikling på stedet for lokalbefolkningen og kommende generasjoner. 2. Lag en ny, tidsriktig og oppdatert AREALPLAN OG REGULERINGSPLAN for tiden vi lever i som har lokalbefolkningens behov som forrang og prioritert. 3. BOPLIKT -Vågan Kommunes administrasjon skal starte å håndheve det de selv har vedtatt. 4. FISKERINÆRINGEN bør inkluderes i planverket for Henningsvær for å sikre fiskerinæringens utvikling og muligheter. 5. Besøksstrategi for Henningsvær, belyse, de problemer og utfordringer reiselivsnæringen fører med seg. Lokale aktører bør få hjelp til endring av målgrupper og verdigrunnlag i markedsføring.

Nå må befolkningen i Lofoten våkne opp, se sine omgivelser med nye øyne og ta innover seg, at vi har faktisk ikke så mye urørt, ubebygd areal som vi tror. I forvaltningen av vårt fantastiske fiskevær må vi utvise forsiktighet slik at man ikke ødelegger nydelige områder rundt oss for å tiltrekke og legge til rette for enda mere turisme. Sånn sett er vi på god vei med å bygge «ned» de vakre kjennetegn som vi omgir oss med og våre spektakulære omgivelser som vi er så kjent for.

Når vi møter turister på vår vei, så er det mange som forteller hvor fantastisk vakkert det er her. Det er himmel, hav, fjell og lyset. Været er som russisk rulett. Det fascinerer. Urørt natur er et element vi tar for gitt og tenker at vi kan gjøre hva vi vil med. Men er det virkelig sånn? Har vi ikke et ansvar for å sikre at ikke alle knauser og holmer blir nedbygd og utbygd? Hva sitter vi igjen med når vi har utviklet og bygd alt vi kan? Hva har vi da? Og for hvem var det vi bygde for?

Lokalbefolkningen må engasjere seg hvis vi skal få til et levedyktig samarbeid mellom innbyggere og næring. Og vi snakker om NÅ, det er nå dette skjer! Denne utviklingen har pågått over flere år og vi krever en endring!

Rødt Vågan vil jobbe for å bevare et levedyktig og bærekraftig helårssamfunn i Henningsvær. Bli med oss på laget, du også!

Jeanette Nystrand & Kine T Sandtrøen, Henningsvær

Samfunnsengasjerte småbarnsforeldre

På vegne av Rødt Vågan