Etter hvert som ukene går, og forhandlinger og bevegelse mellom partene i lærerstreiken glimrer med sitt fravær, sitter den ferske 8.-klassingen vår hjemme og venter med skolesekken klar.

En dårlig følelse har kommet snikende. Hvorfor skjer det så lite?

Hvorfor forteller ikke NRK og VG og alle andre medier at KS og lærerne krangler så busta fyker? Hvorfor er det bare opptrapping og ingen progresjon? Er det fordi ofrene for streiken er for unge til å bølle seg frem til mikrofonene?

Igjen er det utsatte grupper som skal lide mest, som i pandemien. De yngste.

Du skal bli fratatt hundrevis av undervisningstimer, kanskje en leirskoletur.

Jeg forsøker å se denne streiken opp mot det som foregikk i sommer. Streiken i SAS, i media fremstilt som tidenes katastrofe. Les: KA-TA-STROFE.

Daglige oppdateringer, fete typer, frenetisk stemning, i alle medier, overalt, hele tiden: «Folk kommer seg ikke til Mallorca!»«SAS taper millioner hver dag!»

Sånn er det når kapitalismen rammes, når forretning og feriefolk får sette dagsorden. Her skulle man ha fremdrift! Nå skal elevene få kjenne det. Det skjer ikke noe i nettavisene, det koker ikke bak forhandlingsdører.

Merker dere det, ungdom?

Det skal gå ukevis, kanskje månedsvis uten at du kommer deg på skolen. Du skal bli fratatt hundrevis av undervisningstimer, kanskje en leirskoletur, valgfaget ditt er avlyst. Du får ikke spansk likevel, det blir for sent å starte opp.

Igjen er det utsatte grupper som skal lide mest.

Du mister det sosiale dag etter dag. Du får ikke sagt fra, du 14-åring som skal sitte på rommet ditt for femte uke på rad. Stemmen din vil aldri nå ut. Du får ikke fortalt at du trenger å komme deg på skolen igjen.

Og uansett er ingen interessert.

Det er de voksne som har styringen, og denne gangen står det ikke penger på spill, ingen feriereiser risikerer å gå i vasken, det er bare barn som ikke får den undervisningen de skal ha, og dessverre, dere er sist i rekka.

Streiken i SAS, i media fremstilt som tidenes katastrofe.

Det er lett å sympatisere med lærernes krav, men det haster å finne en løsning. Nå går ungdommene lediggang i ukevis.

Det er verst for de sårbare, de som trenger rutinene, pause fra ensomhet, familier som ikke har det så bra, de som trenger skolen mest.

Denne streiken koster ingen penger, ingen feriereiser. Ingen kapitalister taper et kronestykke.

Dette koster bare barn.

Denne kronikken sto først på trykk i NRK Ytring