Dette er et leserbrev som ble skrevet 21. januar 2021. Et leserbrev jeg skrev i gråt, men aldri postet. Nå tror jeg tiden er inne for å poste det. For nå skal jeg inn i politikken selv. Jeg kan enda kjenne på frustrasjonen jeg hadde da. Jeg vet at ting jeg skrev da dessverre er enda en realitet. Her kan verken Høyre, Arbeiderpartiet eller noen andre partier gå på en rosa sky. Vi er gode på mye i Vågan kommune, men vi må bli enda bedre og lytte og kommunisere i alle ledd. Våre innbyggere fortjener å ha det godt til ei hver tid.

En god klem og en støttende hånd skal være der for alle. Og jeg vet at vi kan bli enda mer rå på små grep, og ved ei holdningsendring der vi erkjenner hvordan det faktisk kan være og snakke høyt om hvor vi vil! Fryktkultur bør heller ikke være en realitet i kommunen vår.

Men du kan jo lese selv og reflektere hvor vi er i dag. Kanskje er du helsearbeider og føler på det samme? Eller kanskje er du der at dette virker helt ukjent? Jeg har stor tro på kommunens ansatte. Vi er ekstremt gode i helsevesenet. Vi "står på" hele tiden.

Alt vi strir med, det pakker vi i ryggsekken og jobber videre, uansett om vi er få eller nok ansatte på jobb. Vi er i stor endring fremover der vi sliter med å få nok ansatte med rett kompetanse. Vi blir flere og flere eldre og flere av de som trenger hjelp i fremtiden er mer komplekse og trenger hjelp i ung alder. For eksempel demens, rus og psykiske lidelser. Vi kan feks ikke bosette disse menneskene og aktivisere dem sammen med mennesker på godt over 80 år.

Vi må bli enda mer kreative, sosiale, forebyggende og framtidsretta. Vi må bli bedre på ressursbruk og løsninger. Og så tror jeg vi alle må gå mer inn i oss selv. Hvordan vil vi være som menneske? Hva ønsker vi oss inn i fremtiden? Hva tror vi er bra for kommunen vår? Før du leser mitt leserbrev fra 2021 vil jeg dele et fint øyeblikk fra dugnaden jeg arrangerte i Barneparken i Svolvær.

Sommeren er kommet. For første gang på mange år stråler barneparken i Svolvær. I går var det dugnad i parken der over 50 stykker kom. Og av alle menneskene som kom var det lokale mennesker, VIO elever og ansatte der, dagsenterets besøkende og deres ansatte, noen få politikere, noen fra kommunen og næringslivet.

En herlig god blanding av mennesker med et mål – kose oss og gjøre parken enda mer koselig! Dagen etterpå er jeg nede i parken. Dagsenteret er fortsatt ute og hjelper oss. Solen stråler. Noen hjelper til med å vanne blomster, noen klipper gress, noen skravler med de nye fine bordene og noen spiller spill. Jeg må sitte meg ned et øyeblikk og bare ta ting inn.

Et ekte øyeblikk der jeg opplever kjærlighet, inkludering og tverrfaglig samarbeid innad i kommunens ulike sektorer og dette sammen med frivilligheten og næringslivet. Det er flere som står på valglistene som kommer fra helse- og omsorgssektoren i år. Dette er jeg utrolig glad for og gleder meg til et godt samarbeid. Jeg håper at flere av oss kommer inn i kommunestyret og at vi kan snakke godt sammen. Det er viktig at vi engasjerer oss! Her kommer leserbrevet:

Hvor skal jeg begynne, eller kanskje skal jeg heller bare la vær? Det er jo ingen hensikt i å si ifra føles det som. Men det blir jo også feil og ikke si ifra! Hvor mye skal vi som helsearbeider godta? Vi som alle andre er mennesker som fortjener gode arbeidsplasser, gode rammer og tilhørighet.

Jeg heter Thora-Randi Vebostad Unstad, jeg er utdannet helsefagarbeider og etter litt over 2 år i Vågan kommune har jeg nå hatt min siste vakt på Svolvær Omsorgssenter hvor jeg har jobbet fast som

nattevakt. Nå venter det en ny epoke hvor jeg og en hel avdeling skal flyttes fra SVOMS til Marithaugen i Kabelvåg. Dette har administrasjonen og politikerne bestemt!

På Svolvær Omsorgssenter er det mennesker som skal bytte arbeidsplass etter mange år på samme arbeidsplass, og det vil naturligvis dukke opp masse følelser når det blir store endringer på arbeidsplassen og i hjemmet til de eldre. Jeg tror at flere kan føle på spenningen både på godt og vondt, men aller helst tror jeg at vi alle har et håp om bedre dager. Jeg føler at de eldste i helsevesenet kanskje har gitt litt opp. De setter søkelys på å holde ut, lage gode dager for beboere som de er så glade i samtidig som de ser frem til pensjonstiden. Jeg vet de har sagt mye i fra før.

Men hva med oss yngre da? Skal vi på samme måte godta å ha det slik? Skal vi og bare godta og til slutt bli stum og utbrent? Helt ærlig. I dag sitter jeg med en følelse av at jeg ikke har hatt en så god arbeidsplass. Rammene er ikke gode nok og tilhørigheten er minimal. Dette kan jeg si, for jeg har opplevd tidligere arbeidsplasser som har vært mer stødige og mer trivelige.

Jeg sier ikke at alt har vært ille, men jeg vet hvordan det kan være og ikke burde være. Og jeg er langt ifra alene om å føle akkurat dette. Dette er noe vi i Norsk helsevesen føler på hver dag – det er en realitet i flere kommuner! Vi vet at vi på mange måter har verdens beste jobb, men det er så masse rundt oss som ikke er greit.

Du som leser dette, har kanskje fått med dere at det i lang tid har vært mye snakk om nedleggelse og hvor utviklingen skal gå fremover i kommunen. Allerede i denne prosessen dukker det opp kritikkverdige måter å jobbe på kommunalt, og jeg og flere ansatte føler oss som kasteballer i et system som stadig vekk skal spare inn i alle kriker og kroker til tross for en kommende eldrebølge hvor det blir et stort behov for sykehjemsplasser og kompetanse.

Jeg opplever at det tverrfaglige samarbeidet er alt for dårlig, noe som er svært bekymringsverdig når viktige avgjørelser skal tas. Hvor er administrasjonen? Hvor er politikerne? Ingen er nede på feltet. Verken du som kommer fra høyre eller arbeiderpartiet. Og ikke du som sitter oppe i kommunen og jobber. Jeg føler at vi som jobber med de eldre har ingenting å si. Vi blir ikke hørt. Og de ansatte kommer og går, både av helsearbeidere og ledelse. Jeg har på kort tid i Vågan kommune hatt veldig mange ledere. Hvorfor er det slik rullering i ledelsen? Hva skjer? Hvorfor trives ikke de?

Er det oss arbeiderne det er noe galt med? Er det noen over lederne? En leder må støttes og trives for at vi som arbeidere skal trives. Og når lederne og de ansatte trives, skal dere tro at magi skapes! Men jeg er ikke sikker, det er bare tanker. Jeg vet at mange valg som tas kommunalt også er positive. Men i alt føler vi at vi ikke blir satt pris på. Vi blir ikke behandlet så godt som det vi kunne ha blitt.

Vi jobber og står på dag og natt, og hva får vi igjen? Har ikke vi en stemme som skal høres? Det er mye som ikke kommer ut i lyset! Jeg blir lei meg, frustrert, og usikker på fremtiden. Jeg tror mange blir nødt til å gi opp og ikke orke mer. Hvor skal jeg med dette innlegget? Jeg har ikke lyst til å bare kritisere, jeg har lyst til å rette søkelyset på hva jeg føler og hvordan framtida burde være og gjerne innbydde til en form for debatt på vegne av meg selv og alle oss andre som hver dag står på i helsevesenet. Bør vi ikke lytte mer og møtes sammen? Det er stort forbedringspotensial i alle ledd. Vi sitter alle på ulike øyer og kjemper for det samme. Men kommuniserer vi godt nok og møtes?

Som helsefagarbeider er jeg ydmyk over den fantastiske jobben jeg har med alle eldre som trenger omsorg, trygghet og bistand i en hverdag som skal tilrettelegges ut ifra alle menneskers behov. Jobben jeg har gjør jeg fordi jeg hver dag vet at jeg er så utrolig viktig for de eldre som trenger oss. Hver dag

gjør jeg noe givende som gjør at hjertet fylles opp. Hver dag vet jeg at det er pårørende som setter enorm stor pris på alt vi gjør for deres nærmeste. Hver dag betyr jeg noe for noen. Jeg er med på å yte god livskvalitet til mennesker, samtidig som jeg også holder en god varm hånd som begynner å bli kald etter et langt liv med sin helt egen rørende historie.

I skrivende stund er klokken 10.30. Jeg har nå hatt to nattevakter i slengen, og som jeg sa tidligere så var dette min siste vakt. I stedet for å legge meg, så sitter jeg her og skriver og gråter. De siste vaktene har det vært få kolleger eller ledere som har gitt meg noen form for lykke til klem, melding eller lignende. Jeg har snakket med flere av dem som skal flyttes til Kabelvåg og de er rett og slett triste over at ingen ser oss. Fortjener vi ikke gode ord, omtanke og ei lita kake for alle de 20-30 årene man har jobbet på Svolvær omsorgssenter? Jeg synes det er trist og uverdig.

En god venn sa: «Thora, det gode hjertet ditt kommer til å ta knekken på deg en dag» og at det ikke vil bli noe bedring av å si i fra. Vel, jeg sitter nå her og skriver med det hjertet jeg håper er høvelig godt, og så får det bare være om jeg ikke blir hørt. Jeg kommer hvertfall ikke til å jobbe i Vågan kommune uten å tale min røst for noe jeg brenner for! Jeg tror at et godt arbeidsmiljø og et verdig liv kan bli mye bedre av små, men viktige grep!

Jeg gleder meg til å komme til Kabelvåg – jeg er positiv av natur. Det blir nok fint med noe nytt. Men jeg tenker uansett på mine kollegaer og hvordan tiden har vært i det siste. Og aller mest tenker jeg på de eldre fantastiske menneskene vi nå skal flytte til Kabelvåg. Jeg er redd helsen deres blir å dale raskt i den store endringen. Men vi får se. Dette tenker nok ikke administrasjonen og politikerne på. Det er vi som ansatte som må ta utfordringene som kommer. Jeg skal hvertfall bake kake og kjøpe blomster til alle mine kolleger når vi kommer til Kabelvåg!

Ved endringer åpnes det nye muligheter og jeg håper med dette innlegget at kommunen tar til seg at dette er alvorlig og utrolig viktig å forbedre inn i framtida. Jeg ønsker også å sende en hilsning til alle mine kollegaer på Svolvær omsorgssenter, vår gode vaskedame Toril, administrasjonen og ledelsen.

Takk for meg!

Skrevet av Thora-Randi Vebostad Unstad

21.01.2021

Og hvordan gikk det egentlig? Hvor står vi nå?

Helse har vi alle hele livet. Noen ganger god, og noen ganger dårlig.

Sterkere sammen!