I det sørlige Norge er det gratis matutdeling til trengende gjennom sosial organisasjoner. Det er nærmest blitt «normalene» i de største byene som Oslo Bergen og Trondheim. Også mindre byer synes å være aktiv på matutdeling. Her nord er det faktisk slik gratis matutdeling i Tromsø og Alta. Det kan utvilsomt også være matutdeling i flere steder i landet uten at jeg har oversikt over det.

Ut fra opplysninger fra disse sosiale organisasjonene er det ikke vanskelig å navngi aktuelle grupper. Flyktninger, rusavhengige, minstepensjonister og barnefamilier ser ut til å være gjengangere. Noen av disse sosiale organisasjonene meddeler at de kun kan dekke halvparten av behovet, da behovet øker og tilgangen til gratis mat fra leverandører og penger ikke trekker til.

Hva er årsaken til at slike tiltak er nødvendig for noen av landets innbyggere? I sør kan en vel peke på høye strømutgifter, bolig og matpriser. Selv om strømregningene her nord ikke er av den størrelse som en opplever i det sørlige Norge, synes både boligprisene og ikke minst matprisene å ha en stigende tendens.

Hvordan situasjonen er i resten av landet vet vi vel lite om. Det tvinger frem spørsmålet om behovet for mat også er et udekket behov i vår region? Er det personer og barnefamilier i vårt eget nærområde som ikke har tilstrekkelig med mat? Det bør i betydelig grad vekke vår bekymring. Kanskje også vår samvittighet. Kanskje vi ikke har slike problemer i vår region – men vet vi det?

Vi kan ikke leve med at grupper i vårt samfunn ikke får dekket sitt grunnleggende behov for mat. Har ikke vårt offentlige sosiale sikkerhetssystem i tilstrekkelig grad dekket det mest grunnleggende behov i befolkningen? Har tiden løpt fra sosialstønad, barnetrygd og bostøtte som aktive støtteordninger? Størrelsen på disse støtteordningene synes i alle fall ikke å være gode nok ti å unngå matutdeling.

Matutdeling kan ikke være en del av den fremtidige løsningen. I alle fall ikke på noe lengre sikt. Så får man på kort sikt øke stønadenes størrelse. Det bør bli en viktig politisk sak i tiden som kommer.

Men ting tar tid for en ny løsning er på plass. I mellomtiden vil nok matutdeling dessverre fortsatt være løsningen. Derfor bør ikke regjeringen vente med en løsning til en har oversikt over behovet. Det er utvilsomt til stede. Jeg vil anta at disse sosiale organisasjonene i dag mottar offentlig støtte, men situasjonen tyder på at dette på langt nær dekker det daglige behov. Regjeringen bør allerede i kommende budsjett sette av større midler til disse organisasjonene.

I de større byene kan vel de mange som står i matkøen være rimelig usynlig og således lite stigmatiserende. I mindre steder som hos oss vil nok dette ikke fungere. Stigmatiseringen vil nok være for omfattende. Skulle behovet for matutdeling også være et tema hos oss, må en nok finne andre løsninger. Kanskje en kommunal løsning vil kunne være «bestilling» og hjemkjøring.

Har min nabo/familie et problem med tilgang til tilstrekkelig mat? Jeg vet ikke, men uvissheten gnager litt.