Vi hadde i januar et verandamøblement. To stoler. En sofa. Ett bord. Godt vinterinnpakka i presenning. Godt festa i veggen. Trodde vi.

Men det var den gang.

Nå ligger det på havets bunn.

Det er 1.februar.

Ingunn er på vei.

Akt. 1. Tidlig på morgenen. Vinden begynner å øke. Møblementet står godt passer inne med veggen

Akt 2. En time senere. Vinden øker. Møblementet har flyttet seg ut mot gelendret.

Ingunn er i gang. Her sto det en gang et verandamøblement. Foto: Espen Nordahl

Akt 3. En halvtime til er gått. Ingunn er virkelig i gang. Da har det skjedd. Verandaen er tom. Møblementet har sagt farvel.

Akt 4. En rask titt ut av vinduet konstater at landingsplassen er i fjæresteinene ved veien tjue meter bortenfor.

Akt.5. Nå er det tilnærmet full storm. I fjæresteinene er det nå bare stein. Møblementet er forduftet. Konklusjonen er klar; det må ha blåst over veien og ut i Vestfjorden.

Fra verandaen til fjæresteinan bak til havets bunn. Foto: Espen Nordahl

Møblementet er funnet . Det ligger på havets bunn.

Tiden går.

Vi slår oss til ro at vi utpå våren må på Møbelringen for å kjøpe nye stoler og bord.

Men så en dag tidlig mars kommer beskjeden.

Møblementet er funnet. Det hadde ikke hatt Vestfjorden som siste stopp.

Det ligger nå på havets bunn. Rett ved siden av flytebrygga utenfor huset vårt.

Så enn så lenge til vi får buksert det opp på land lever håpet om at vi fortsatt kan bruke det til å nyte et glass hvitvin på verandaen en solrik vindstille sommerdag.

Da får vi enn så lenge leve på minnene fra da vi hadde et verandamøblement, sola skinte, det var vindstille og sommer. Foto: Espen Nordahl

Hva blir så moralen i denne historien.

Kanskje det at du ikke skal ta noe for gitt .Selv ikke et godt forankra verandamøblement.

For naturen overrasker alltid.

Kanskje noe å tenke på, nå når påska snart står for tur.