Etter enda et tøyseprogram på NRK der antropolog og psykolog svarte på telefona fra folk om ensomhet og klemming, sett æ her og gremmes, igjen.

9. april 1940 rømte alle som hadde nån å rømme te, fra Oslo. Det e nok ikke så lett å rømme fra et virus som fra tyskertan. Men ellers kvie ikke media sæ for å bruke krigsmetafora. Ikke engang æ ska foreslå full evakuering av hele Viken her og no. Og æ e ikke fra Molde eller sympatisør med Høyres tvilsomme politiske krumspring.

Ikke desto mindre e det vel åpenbart for de fleste med middels gangsyn at nettopp de tette folkesiloan bidrar te ekstra problem rundt smitte. Halvparten av den arbeidsføre befolkninga i Lyngen jobbe i Tromsø , og halvparten av nordlendingan i Viken.

Vi brukte å si: Nordlendinga e som tomflaske, de fins overalt.

Kæm tjene på det? I alle fall ikke folk flest. æ ska ikke gå inn på huseieran som lar leiligheta stå tomme i et sprengt boligmarked og får støtte både i fysisk og mental forstand fra regjeringsnære kretsa. Men at æ ser en sammenheng, ska æ ikke nekte for.

No e det valgkamp og politikeran ska begynne å pjatte om å ta hele landet i bruk. Men ingen andre enn han Norman har nån ganga vist vilje te å gjøre ord te handling. Nokka som forsåvidt bestandig e lettare sagt enn gjort.

For tredve år sia skreiv æ en tekst med ti gode grunna te å rive halve Tromsø. No e det tredve ganga mer aktuelt.

Ettersom æ tråkka mine barndoms gummistøvla i Lille Chicago på femtitallet, ska æ langt fra mimre om at alt va bedre under krigen. Men etter mi ega klassereisa blir æ mer og mer overbevist om at det e ikke nasjonalisme men sunt folkevett at det ville gagne både oss sjøl og verden om vi dyrke våres egne poteta og foredle våres egen fesk, i stedet for å importere søtpoteta og røyke norsk laks og lage Svolværpostei i Polen!

Kortreist mat e og populære valgkampfloskla.

Men nettopp det, bare floskla.

Vi treng ikke å komme tebake te normalen. Vi treng en NY normal!

Odd Tranås