Det er ikke alltid like lett å kjøre bil på glatt føre. Spesielt hvis du ikke kjører en bil med firehjulstrekk. Det fikk jeg smertelig erfare en kald dag i januar.

Du har sikkert sett de derre «ubrukelige søringan» som ikke klarer å håndtere nordnorske forhold. Torsdag var jeg en av dem. Som søring, og relativt fersk sjåfør, fikk jeg en ordentlig prøvelse på lofotveien.

Jeg skulle bare en rask tur ut og levere noe til en av mine flotte kolleger. Veien var glatt og jeg hadde fått ettertrykkelig beskjed om at «opp den bakken burde du gi ordentlig gass». Jeg er lydig.

I bunnen av bakken har jeg kanskje undervurdert hvor glatt det faktisk er. Men jeg gjør som jeg har fått beskjed om og gir gass. Det ser ut til å gå bra. I tre sekunder. Dette er ikke en firehjulstrekker. Jeg kjenner at det glipper. Desperat trykker jeg gassen så langt ned jeg får til, til ingen nytte.

Bilen sklir ned og i et svakt øyeblikk tenker jeg «er det sånn jeg skal dø?». Jeg står på bremsen og jeg får etterhvert til å stoppe bilen, i en brøytekant. «Hva gjør jeg nå?» tenker jeg. «Heldigvis er det ingen som ser meg». Den lille gleden det ga meg varte i ca. halvannet sekund.

«Nu veit du ka du ska skriv om», kommer det fra den forbipasserende mannen. «Hehe, ja», svarer jeg. Det er flaks at det står «Våganavisa» med store bokstaver rundt hele bilen. Bare for å gjøre det ekstra tydelig liksom. «Her er det en idiot som ikke kan kjøre bil og han jobber i Våganavisa». Dialekten min forsterket sikkert bare inntrykket.

Jeg ringer sjefen min og forteller at jeg sitter fast. Men han sier «Jeg har ikke bil. Du må nok bestille bilberging». «Å herregud», tenker jeg. Som om ikke situasjonen er ille nok som den er.

Men folk i Vågan er utrolig hyggelige. Mannen stilte opp som den største selvfølge. Han hentet en snøskuffe, sånn at jeg fikk skuffa unna snø og ordnet plass til å rygge. Jeg rikker og rukker, gasser på i gir og i revers.

Et kvarter senere, et kvarter som føles som en evighet, er jeg fri. Jeg kjører bilen bort og parkerer, før jeg snur og går den samme veien tilbake. Opp den samme bakken, til fots. Jeg får levert den lille dingsen. Et enkelt lite oppdrag som kun skulle ta 10 minutter, endte opp med å oppta i overkant av en time av dagen min.

Til deg som hjalp meg: Tusen hjertelig takk! Jeg hadde ikke klart å snu bilen og rikke meg ut uten din hjelp. Du gjorde at jeg kom meg ut av en vanskelig situasjon. Du skal ha all mulig kred.

Til alle dere som tenker at vi søringer ikke takler forholdene i Nord-Norge: Dere hadde rett.