Tirsdag kom nyheten om at fire av fem styremedlemmer i Vågan Eiendom KF trekker seg fra sine verv.
Det er forståelig. Hvem vil sitte i et styre, der eierne helt åpenbart ikke har tiltro til dem.
I kommunestyret i forrige uke ble styreleder Kjell Einar Kristiansen (Ap) sendt på tilhørerplass, med ordførerens dobbeltstemme, og fikk ikke være med og diskutere egen skjebne.
Og etter den ordvekslingen som fant sted, der partifeller kom med varierende utfall go begrunnelser for hvorfor Vågan Eiendom måtte innlemmes i kommunen, har vi stor forståelse for at han nå trekker seg.
At Arbeiderpartiet, av alle, låste sine representanter til å stemme for å legge ned KFet er nå så sin sak. Det er vel derfor man lager politiske grupperinger, for å være ideologiske partnere.
Men at det haster slik med å legge ned Vågan Eiendom kan vi ikke forstå.
Opposisjonen, anført av Høyres Børge Larsen og Eivind Holst, forsøkte å få til en utsettelse, slik at man kunne gå i dialog og utrede saken i mer rolige former.
Etter vårt syn kunne de vært med på å roe gemyttene i det som har blitt en betent sak. I stedet valgte man å tvinge gjennom et vedtak som ble stemt gjennom kommunestyret med én stemmes overvekt.
For rapporten fra Kaupang, som posisjonen lener seg på som bakgrunn for å legge ned, la ikke grunnlag for en slik beslutning. Tvert imot. Den sier at foretaket har drevet godt, men anbefalte en justering av hvem som skulle sitte i styret.
Man ønsket et mer "profesjonelt" styre, der man fikk inn næringslivsfolk i stedet for politikere.
Men dette kunne man valgt å overse. At det sitter politikere i et kommunalt foretak, anser vi som en selvfølgelighet.
I stedet satset man på strid, og fikk det.
Siste ord er sannsynligvis ikke sagt i denne saken.