Kjære Svolværinger, kjære Våganværinger, kjære forsamling!

Det er med stor glede, ære og ydmykhet jeg står foran dere i dag og skal si noe om denne dagen og betydningen av den.

Jeg har fått beskjed av komiteen om at jeg skal være vittig og lire av meg morsomheter.

Beklager, jeg er nok mer av den seriøse og alvorlige typen, beskjeden, stikker meg aldri frem og tør sjelden si eller mene et eneste ord. I dialoger og samtaler vet alle at jeg sier ingen ting, snakker og mumler langsomt, bare på innpust  og lar alltid motparten si  mest. Knapt et pip i fra meg. Det er derfor jeg står her i dag.

Dere tror vel det har rablet litt for meg, at jeg er blitt litt høy på pæra og vil vise alle og enhver at jeg har en medalje. Nok et utslag av min beskjedenhet.

Medaljen fikk jeg ikke i skolemusikken. Mitt kulturelle bidrag på det området har vært blokkfløyte i klasserommet på gamle St. Croix barneskole i Fredrikstad på 60- tallet. Det var mer et bidrag til kulturelt mangfold i den byen enn nytelse for andre.

Blokkfløyten var sur og det ble alle andre også.

For meg representerer medaljen mer enn en heder for utførte tjenester, også tanker om hva slags samfunn vi bor i. Den sier faktisk noe om landet vårt.

Jeg vil så gjerne først få benytte anledningen til å takke alle jeg har møtt i mine 43 år i Lofoten, på min vei gjennom arbeid, virke, meninger, fjell og daler. Det kan tenkes jeg har tatt noen snarveier, sikkert noen som har vært uenige med meg og sikkert noen som kunne tenkt seg ting annerledes i forhold til meg.  Tusen takk for at dere har vært slik og gjort det mulig for meg å motta en slik ære!!!

Det var ikke Vollane i Fredrikstad som skulle bli min hjemstavn. Det ble Lofoten. Jeg er så stolt over å si at jeg nå er fra Lofoten. Reine, Kabelvåg og Svolvær til tross for litt manglende dialekt.

Slottet:

Jeg fikk den store ære å sitte ved siden av Norges dronning med Kongen like bortenfor et par timer i november.

Mange tanker for da gjennom hodet mitt. Ja, vi pratet om fjellturer, Munkebu, Svolværgeita, Nøkksætra, Årstein og andre steder. Men det som egentlig gjorde mest inntrykk på meg var den muligheten jeg som en rimelig alminnelig borger fikk til å møte Statsoverhodet i en fredelig og stilig ramme og vite at disse vil oss godt. De vil ikke skyte raketter mot sine innbyggere eller naboene. De vil oss vel. Vi bor i et land der våre myndigheter, alt fra Statsoverhode, Konge og Dronning, regjering, Storting, kommunestyre, alle ønsker oss vel. Ordføreren, Frank, ønsker oss vel. Opposisjonen i Vågan ønsker oss vel. Kulturutvalget ønsker oss vel.  Naboene ønsker oss stort sett vel. De fleste vi omgås ønsker oss vel. 17. mai komiteen ønsker oss vel.

Det er en verdi vi må sette pris på og sørge for skjer videre, gjennom aktiv samfunnsdeltakelse og godt virke for andre., ikke minst gjennom alt det frivillige arbeidet som gjøres.

Det er en ufattelig verdi vi har i dette. Vi bor i et land der myndighetene ønsker det beste for oss.

Pappa:

Mine tanker i dag går også til min avdøde far som kom til Lofoten på Reineraidet i 1941. Han var engelsk offiser på en korvett som het «Akantus».

Det å vite at han i dag har etterkommere, barn, barnebarn og oldebarn i Lofoten gir en ekstra dimensjon til det at jeg står her i dag.

Min far kjempet i 6 år for frihet og demokrati i Europa og Norge. Han deltok i Normandie. Han seilte på Murmansk. Han opplevde London med bomber. Han blant mange andre, sørget for at vi i dag kan leve og bo trygt i Norge og Lofoten.  Det at han døde i Lofoten, der han første gang  kom i 1941, var spesielt, i 2003. Lofoten var hans første norske landgang og det ble hans siste avgang.. Solen skinte over Lofoten den dagen hans båre ble tatt herifra. Lofoten takket for hans innsats.

Verden og Norge er blitt annerledes.

Fremtidshåpet for Europa vi hadde for noen år siden er knust av en brutal krig og invasjon som synes å ha ingen mål eller mening.

På nytt er det krig ikke langt fra oss. På nytt snakkes det om opprustning og krigsfare. På nytt rasles det med atomvåpen.

I mitt arbeid møter jeg flyktninger.

Mitt største inntrykk siste året er en ung mann fra Ukraina, fra besatt område i øst som ikke ville gå i krigen. Han gjemte seg, kom seg med nød og neppe til et naboland lengre nord og som nå forteller om ting vi aldri kunne ha trodd for noen år siden.  Han hadde skapt seg et hus og hjem, med fremtidsutsikter gjennom et nymalt stakittgjerde. Han viste meg bilder av huset, før og etter. Han sa de hadde ikke mye, de hadde klumpe TV, men var lykkelige. Han har mistet alt! Han har beholdt livet og troen på et demokratisk og fritt samfunn. Slava Ukraine gir ham tårer i øynene.

Så kom krigen, huset ble plyndret og krigen ødela det håpet han hadde og det han hadde bygd opp. Han lå i dekning i 4 måneder før han kom seg unna.  Han er innforstått med at jeg forteller historien.

Historien har gjentatt seg. Nordmenn har gått i dekning før, kommet seg unna og kjempet for landet, demokratiet og et liv i frihet. Jeg blir ufattelig ydmyk i mitt møte med personer som har gjennomlevd dette. Og det i 2022.

Det var nærmest utenkelig at det midt i Europa nå skulle dø tusenvis av unge menn på begge sider som skulle bygd landene sine, stiftet familier og levd det gode samfunnsliv med alle friheter.

Det er disse frihetene 17. mai handler. Grunnlov, rettstat, ytringsfrihet, fred, velstand og gode liv for sine borgere.

Demokrati handler om friheter, til å tenke, akseptere, tolerere, respektere, ytre seg, tro og håpe.

Det er hat som dreper, ikke de demokratiske verdiene.

Vi har et naboland som i dag tråkker på alle disse rettighetene.

Kampen for å beholde disse rettighetene må vi alltid stå opp for.

 Det er viktig med is og pølser og bløtkake. Barnas moro er viktig. Det er også demokrati. Gi barn muligheter til å vokse inn i et samfunn med respekt og ytring.

17. mai er blitt ennå viktigere etter 2022.

Flagg:

Jeg foreslo ukrainske flagg i barnetoget i fjor. Fikk jo en del pepper for det. Flagget vårt handler om frihet, det samme gjør det ukrainske nå.

Det er det som det handler om i mange av de andre landene vi har vært så heldige å ha fått mennesker fra.

Vågan og Svolvær er blitt et rikere menneskelig samfunn med dette.

Det er så avgjørende at vi står opp for den urett som nå rammer andre.

Arnulf Øverland sa:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Jeg husker faktisk dette fra en 17. mai tale han som person holdt i Fredrikstad på 60- tallet.

Deler av Svolvær er ikke den vakreste arkitektoniske byen jeg vet om. Mye er fint, men mye kunne vært finere. Omgivelsene er praktfulle. Det er menneskene som er byen.

Hva kan vi så gjøre for at Svolvær blir en bedre og enda mer inkluderende by?

Jeg vil rose det arbeidet som legges ned i Vågan. Ildsjeler står utrettelig på for å gi  voksne, barn og unge  tro på det norske samfunnet.  Idrettsklubbene i hele kommunen inkluderer barn og unge. Svolvær idrettslag står på.  Men hvor er resten? Hvor er du og jeg? Er vi mest opptatte av oss selv? Hvorfor er det så få med annen bakgrunn på kommunelistene og i utvalg? Kunne vi kanskje engasjere oss enda litt mere. Ikke bare sitte hjemme og mene alt mulig om noe uten å bidra.

Å gli inn i det norske samfunnet er å gi  mennesker med ulik bakgrunn muligheten til å kunne delta i det norske samfunnet og demokratiet. Det er alles ansvar, de som kommer og vi som har vært og er her.

Svolvær og Vågan er et godt samfunn å bo i, men alt kan bli bedre.  Vi kan godt ta noen runder med oss selv i det samfunnet vi fortsatt skal og må bygge her i byen. Svolvær blir bedre hvis vi gjør det.

I dag skal vi glede oss over dagen. Vi har en nasjonaldag der barna vifter med flagg og spiser is. Vi har ingen militær parader. Vi synger våre sanger og roper våre hurra rop i glede, i frihet, i troen på vårt land og vårt demokrati. Norge er på sitt beste 17. mai.

Og det røde har kveldssolen fått, Og det blå ga sin farve til breen, Det er Norge i rødt, hvitt og blått.

Svolværinger, Våganværinger!

Takk for at jeg fikk dele mine tanker med dere!

Gratulerer med dagen, kjære forsamling!