Dagens stadig større køer for matutdeling i de større byene, og i det siste også i mindre steder, blir av mange karakterisert som en skamplett på vårt velferdssystem. Et system som ikke lenger i tilstrekkelig grad synes å fungere etter sin hensikt, og som ikke gir mening i et velferdssamfunn som vårt.

For meg er det ikke interessant hvem disse menneskene er, hvor de bor, og hvilke skjebne som har satt dem i en vanskelig økonomisk situasjon. De er våre medmennesker.

Både frivillige organisasjoner og enkeltmennesker gjør en stor innsats for å møte disse utfordringene. Selvsagt har også våre myndigheter forsøkt å møte denne utfordringen. Både tiltak knyttet til strømkompensasjon, reduserte barnehagesatser, økte pensjoner, barnetrygd og bostøtte og andre sosiale ytelser er eksempler å så henseende. Mange synes allikevel at tiltakene er for små og kommer for sent. Slik situasjonen er blitt den sist tiden, trenger vi fremtidig bedre og mere treffsikre ordninger.

Etter min mening har vi de velferdssystemene vi trenger for å bedre situasjonen. Problemet er vel knyttet til hvordan disse anvendes, og utbetalingenes størrelse. Er det ikke bare å øke de sosiale ytelsene til et tilfredsstillende nivå, så forsvinner både de økonomiske problemene for pensjonister, barnefamilier og matkøene? Kanskje den enkle løsningen, men tilsynelatende uten den forventede virkning. Krever ikke dagens situasjon at vi ser på disse løsningene med nye øyne?

Når mange av våre medmennesker ikke har det bra, må nok tiltakene prioriteres. Både minstepensjonene, bostøtte og arbeidsavklaringspenger er viktige stønader hvor en bør vurdere ytterligere økning i forhold til dagens stønadsnivå. I denne situasjonen vi nå befinner oss i tror jeg barnefamiliene må være en prioritert gruppe. Hovedmålet må være å gi barnefamiliene en økonomi som i størst mulig grad bringer dem ut av fattigdommen. Etter min mening er det tre ordninger som bør vurderes i lys av den endret økonomiske situasjonen for barnefamilier.

Barnetrygd  Barnetrygden er ansett som den beste ordningen knyttet til en økonomisk omfordelingseffekt, og særlig for å nå de mest utsatte barnefamiliene. Denne ordningen er således etter min mening den vi bør starte med. Barnetrygden er i dag en universal ordning hvor alle familier har rett til ytelsen uansett familiens inntekt, en såkalt universell ordning. Ordningen er nå oppe i den offentlige debatt.

Det argumenteres for å beholde dagens universelle ordning, fordi det ikke er en sosial stønad, men mere en overføringsordning. Hva en nå legger i den vurderingen. Det har også fremkommet forslag om å gi barnetrygden en mere omfordelene ordning med beskatning av ordningen. Det vil vel fortsatt medføre at familier med høy inntekt mottar barnetrygd, om en noe mindre enn i dag.

Etter min mening bør tiden løpe i fra den universelle barnetrygden, og at barnefamilier med meget god økonomi har rett til barnetrygd. Dagens barnetrygd har rett og slett feil prioritering av offentlige midler. Det er selvsagt vanskelig å vurdere hvor inntektsgrensen skal gå for rett til barnetrygd.

Jeg vil kanskje driste meg til en inntektsgrense på 750.000 kroner. De «innsparte» midlene i en endret rett til barnetrygd, vil en kunne øke satsene til et betydelig høyere nivå. Da vil barnetrygden kunne bli et av vårt viktigste omfordelingssystem, og da spesielt rettet mot barnefamilier med lav inntekt.

Barnehager Utgiftene til barnehageplass er for mange barnefamilier blitt vanskelig del av familiebudsjettet. Selv om både stat og kommuner gir føringer for økte tilskudd til drift og reduserte satser for barn i barnehagene, er det ikke tvil om at utgiftene er en betydelig belastning for barnefamilier, og da særlig de med en dårlig økonomi.

Etablering av barnehager skjøt fart over hele landet i 70 årene. Vi hadde i 2021, følge Statistisk sentralbyrå, 5 525 barnehager i Norge, og 268 465 barn i alderen 1 – 5 år. Disse barnehagene hadde 95 201 ansatte, faktisk nesten på linje med antall ansatt i landets barneskoler.

Utviklingen frem til dags dato viser at barnehagene er blitt så mye mer enn bare barnepass. De er blitt en viktig del av våre yngste barnas oppvekst og utvikling. Barnehagene er i dag i større og større grad blitt en «førskole» til barneskolen.

Vårt skolesystem er i dag gratis. Det gjelder både barneskolen, videregående skole og høyere utdanning. Da bør tiden være moden for at også barnehagene formelt sett blir en del av vårt utdanningssystem, - og selvsagt gratis.

Det vil utvilsomt bli en økonomisk utfordring for det offentlige. Sett i lys av hvor viktig utviklingen av våre yngste er, og hvor økonomisk belastende barnehagene kan være for familier med en dårlig økonomi, bør gratis barnehager være vår neste store «utbyggingsprosjekt» for vårt velferdssystem.

Sosialhjelp Sosialhjelp er kanskje det viktigst hjelpemidlet for mange av de som ikke får det til å gå rundt økonomisk. I tidligere i tider ble nok denne ordning benevnt på folkemunnen som »fattigkassa». Ingen pen benevnelse på mennesker i en vanskelig økonomisk situasjon. Opprinnelig var dette en ordning som skulle bringe personer ut av en oppstått vanskelig økonomisk situasjon, og var derfor ment som en kortsiktig stønad inntil situasjonen endret seg til det bedre. For mange er imidlertid sosialhjelp for mange blitt en noe mere langvarig stønad enn opprinnelig var tenkt.

I følge Statistisk sentralbyrå (SSB) fikk 119 400 personer innvilget sosialhjelp i 2021. Den gjennomsnittlige sosialhjelp i 2022 er 10.387 kroner pr. måned. Har en havnet i en situasjon hvor sosialstønad er eneste inntektskilde, kan en vel uten videre fastslå at vedkommende er havnet i en økonomisk vanskelig situasjon. Den skal tross alt dekke utgifter til mat, husleie, strøm, renter etc., på linje med lønnsinntekter/pensjoner ellers.

Med et så lite beløp gjennomsnittlig pr. måned, bør tiden være moden for en radikal endring. Da mener jeg ikke det generelle regelverket, men stønadens størrelse. Siden sosialstønad skal dekke de samme behovene som pensjoner, bør den derfor økes til minstepensjoner i folketrygden.

I dagens situasjon vil økte ytelser som nevnt ovenfor, og barnehager som en del av vårt utdanningssystem, utvilsomt ha sin pris.

For mange synes skatt å være roten til alt ondt, og særlig dersom den øker. Noen løser dette med å flytte til Sveits. Vi andre må finne løsninger for landet som helhet. Økte offentlige utgifter til de mest sårbare enkeltpersoner og familier må selvsagt ha en inndekning. Da blir skatt en av løsningene. Spørsmål er om vi har vilje til nettopp en ny, forhåpentlig mindre, skatteøkning for i størst mulig grad å løse vårt fattigdomsproblem.

Vi må nok også i et rikt land som vårt se på de økonomiske ressurser som landet besitter som oljefondet. Formålet med Oljefondet er å sikre en ansvarlig og langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser, slik at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.

Dagens Statens pensjonsfond utland., som er det offentlige navnet, utgjør nå 13 000 000 milliarder kroner og er sterkt økende. Ideen med opprettelsen av oljefondet var å kunne dekke opp økonomisk for store fremtidige utgifter, og da særlig for et fremtidig økende antall eldre. Er vi i realiteten i dag kommet til det punkt hvor staten bør ta mer enn avkastningen av fondet i statsbudsjettet på ca. 3 %.  Med økende matkøer og økende fattigdom blant barnefamilier, bør en vurdere om en ikke nå er kommet til et punkt hvor oljefondet burde sette av en større del til å bekjempe fattigdom. Kanskje den opprinnelige tanken med fondet?