«Lurt» tenkte du sikkert når du så Oppsynsmannen på tv i vinter. Lurt å la en folkekjær komiker fremme et så deprimerende budskap som naturkrisen. For det er mange før Bård Tufte Johansen som gjort det klinkende klart at vi holder på å spise opp livsgrunnlaget vårt – at mennesket er grunnen til et tap av arter tilsvarende den sjette massutryddingen i jordens historie. Norge sammen med verdens land ble i desember 2022 enige om et globalt rammeverk for å bevare naturen (FNs naturavtale) som EU nå prøver å lovfeste. Fint det. Men det er veldig langt fra slike avtaler og EUs naturlover til den enkelte kommune i Norge, og til kommunestyrepolitikere som til hverdags jobber med helt andre ting. Det er muligens enda lenger til de lokale utbyggerne som får ting til å skje i fattige Distriktsnorge – som oftest til prisen av nedbygget natur.

Kan en kommune noe annet enn å bare bygge ned natur? Svaret er: ja. En kommune kan «bygge natur» ved å endre arealformål tilbake til natur så lenge en byggetillatelse ikke enda er gitt, helt uten erstatningsansvar. Like naturlig som at kommunen vedtar nye planer for utbygging, kan kommunen også oppheve eller endre utbyggingsplaner som ikke lenger anses å være i tråd med dagens politikk, verdigrunnlag og målsetninger. Så hvorfor går arealforvaltningen likevel kun en vei i praksis? Uvilligheten til å si nei for de kortsiktige godene er altfor åpenbare og økonomisk fristende. Det er lett å tenke at et ubebygget strøk langs E10 kun er ubrukelig natur - hvorfor ikke lage noe som bidrar til utvikling og verdiskapning? På en måte er jeg enig.

Vi har jo massevis av natur i Vågan. Men, er natur alltid bare natur - og hva er egentlig verdiskapende, og hvor mye mer av det gode vil fortsatt føre til verdiskaping? Burde det finnes en grense for hvor mange hyttefelt, matbutikker og bensinstasjoner vi tenker er rimelig? Jeg mener at Vågan har rom for flere folk og mere av mye, men vi må være smarte med hvilken utbygging av natur vi skal tillate.

Uten en oversikt og grenser for hvor mye av hvilken natur vi har, er det vanskelig å si hva vi kan gi slipp på. Da er vi farlig fort på vei til å spise opp naturen bit for bit, slik Oppynsmannen ble alvorlig bevisst på i løpet av sin rundreise i Norge. Bare siden jeg flyttet til Vågan i 2019 ser jeg en merkbar forandring, blant annet der deler av strandsonen gradvis blir nedbygget.

Det er nettopp derfor Miljødirektoratet jobber på spreng med å utarbeide et nasjonalt «naturregnskap» til 2026. Regjeringen har lovt å allerede nå i 2024 gi ut en stortingsmelding om en «Nasjonal handlingsplan for natur». I desember 2023 foreslo Miljødirektoratet også å helt forby nedbygging av norsk myr. Vel og bra, alt sammen. Men hvordan vil det påvirke våre forutsetninger for et nøkternt arealbruk i Vågan? Må vi vente på nasjonale føringer, eller kan vi gjøre rett før det er for sent?

Vel, ting skjer allerede lokalt. Per september 2023 hadde 35 kommuner allerede satt mål om arealnøytralitet. Våre nabokommuner Vestvågøy og Flakstad er blant dem. 80 stk. kommuner hadde også meldt at de er i prosess med å få til det samme, 8 av dem i Nordland. For tre år siden var tallet tre kommuner i hele Norge. Og det finnes allerede flere andre konkrete tiltak; Eksempelvis, Kommunesektorens Organisasjon som har etablert 15 råd for bedre arealforvaltning i kommuner, slik som «grønn kommunenøkkel – natur- og klimavennlig endring av inntektssystemet for kommunene», eller det å «klargjøre de rettslige rammene for dispensasjoner».

I tråd med det sistnevnte tipset har jeg nylig fremmet et ønske om å kurse vårt nye kommunestyre i å skille juss fra politikk i arealforvaltningen. Responsen fra politikerkollegaene er positiv, men når vi nå er på vei inn på ROBEK-lista med en stadig voksende kassakreditt for å betale ut lønner til kommunalt ansatte er det ikke sikkert at et kurs for politiker vil bli prioritert – med all rett. Kanskje Lofotkommunene kunde delt på regninga?

Dette kan være en effektiv fremgangsmåte for å få ting til – slik gjøres det nemlig i Lofotrådet, der Lofoten de Grønne Øyene har en heltidsansatt mellom 2022-2025 for å utarbeide et felles areal- og naturregnskap for alle seks Lofot-kommunene til 2025.

Regnskapet vil f.eks. kunne si hvor mye areal Vågan har regulert til boligareal eller innmarksbeite per innbygger, og hvor mye vi har «i reserve» å bygge ut i henhold til reguleringer. Regnskapet vil også gjøre det mulig å vurdere naturtyper og naturverdier i kommunale planprosesser. Jeg tror det vil kunne bli et kraftfullt verktøy som samler og tilgjengeliggjør informasjon for innbyggere, planleggere og ikke minst oss politikere, til å fatte beslutninger om arealbruk opp mot konkrete målsetninger basert på mer helhetlige faglige grunnlag.

I den kommunale planstrategien skal kommunen ta stilling til om kommuneplanens samfunnsdel og arealdel skal revideres helt eller delvis, eller om gjeldende planer skal videreføres. I følge Plan- og bygningsloven skal det utarbeides og vedtas en kommunal planstrategi innen et år etter nytt kommunestyre er konstituert.

Det vil si at vi har frem til i høst å vedta neste planstrategi. Det blir vår neste mulighet til å «bygge natur» i Vågan, ved å vaske bort områder regulert for utbygging. Vi må samtidig jobbe sammen for å måle opp det lyse bildet av fremtiden som skaper arbeidsplasser, boliger og skatteinntekter ved minst mulig bruk av natur.

Vi i Vågan MDG forbereder oss nå på denne jobben. Gå gjerne inn på kommunekart.no du og. Du vil nok bli overrasket over hvor mye som er «grønt» og ubebygget - men, spørsmålet er hvordan det vil se ut i 2050 eller enda lenger frem i tid.

Har du lyst å bo i Vågan i 2050 selv om Kabelvågmarka er halvparten så stor, kystsonen sprengt ut grunnet dispensasjoner fra planen? Lofotfjellene står jo stødig fortsatt. Og fisken. Eller forresten, hva med fisken når det ifølge FNs klimapanel er opp til 10 % risiko for at Atlanterhavstrømmen vil kollapse – noe som vil kunne endre livsbetingelsene dramatisk under og over vann i Lofoten.

Hadde du satt deg på flyet til Bodø om det var 10 % risiko at det styrtet i havet? Noen tiår i geologisk tidsalder er for oss mennesker som en svipptur over Vestfjorden, dessverre. På samme måte skjer naturtapet rett fremfor nesa på oss – uten at vi ser det.