Det er det innbyggerne som bestemmer ved å bruke sin stemme.

Utgangspunktet var behandling av kommunedelplan for Kabelvåg og denne hadde også uttak av stein fra Rækøya til vurdering. I planutkastet var det 3 alternative valg.  Næringsaktivitet i henhold til gjeldene tillatelse, eller utvide steinbruddet til å omfatte hele øya, eller ta i bruk deler av øya. Det ble et flertall for å ikke utvide uttak av stein, og beslutningen fikk flertall med partiene AP, SV, R, og V.

Saken var vanskelig for politikerne, partier ble splittet og samarbeidet mellom partier ble utfordret.

På Rækøya hadde to bedrifter sin virksomhet.  Betong & Entreprenør som produserte, leverte og monterte betongelementer og Lofotpukk som produserer steinmasser og grus.

Betong & Entreprenør har gått konkurs og det kan tenkes at politisk beslutningen hadde konsekvenser og er en medvirkende årsak til konkursen. Investering i næringsvirksomhet er avhengig av forutsigbarhet og dette vilkåret ble borte. Nye eiere har kjøp konkursboet og har besluttet å videreføre produksjon av betong på Rækøya. Forutsigbarhet for virksomheten er derfor fortsatt relevant.

Beslutningen om bevaring av Rækøya var en avveining mellom miljø og næringsvirksomhet

Men var bevaring av Rækøya, med miljø som utgangspunkt en bærekraftig beslutning?

Aktiviteten på Røkøya er en belastning for Kabelvåg, fordi det utfordrer nærmiljøet med tungtrafikk støy og støv. Men er det til å leve med? For å redusere denne påvirkningen var det plan om å bygge kai i området for at ta produksjonen via sjø.

Innvendingene mot å øke uttak av steinmasser er nedbygging av et sjønært frilufts- og rekreasjonsområder til Kabelvåg. Ja, det er viktig, men det blir en for ensidig tilnærming til hvordan vi forvalter vår natur og hvordan vi gjør opp miljøregnskapet.  Dersom vi skal diskutere miljø og bærekraft må vi se på helheten i et perspektiv som ivaretar utvikling av Vågan kommune, samtidig som vi ivaretar miljøet.

Vågan kommune er i vekst, og kommuneplanene for Kabelvåg og Svolvær tilrettelegger for nye boliger- og næringsområder. Til utvikling av disse områdene er det behov for steinmasser. I dag er det steinbruddet i Rækøya og Osan som dekker behovet for steinmasser. I et langsiktig perspektiv dekker ikke dagens volum fra steinbruddet på Rækøya og Osan behovet.

Dersom vi ikke skal ut stein på Rækøya, må vi ta ut stein fra et annet sted. Et nytt steinbrudd må etableres. Vi flytter nedbyggingen av natur til et annet sted. Dersom uttak av stein flyttes til et annet sted, øker også distansen for å transportere stein, som gir økte kostnader, samtidig som lengre transport av stein bidrar til økte utslipp.

Det som er mindre kjent er at stein fra Rækøya kan brukes til produksjon av betong. I dag henter betongproduksjonen sand og pukk fra Trøndelag. Dette er ikke økonomisk eller miljømessig gunstig. Bergarten på Rækøya er svært godt egnet for produksjon av betong. I miljøregnskapet gir dette et positivt bidrag fordi bedriften fjerner import og transport fra trøndelagskysten. For at sand og pukk fra Rækøya kan benyttes i produksjonen må det investeringer i utstyr.

Forutsetningen for at bedriftene på Rækøya skal investere flere titalls millioner i produksjonsutstyr er en langsiktig plan for området, og som legger til rette for videre aktivitet. Alternativet med å ta i bruk hele Rækøya gir forutsigbarhet.

Beslutningen som ble tatt om å bevare Rækøya, er nok et bevis på en fanatisk miljøpolitikk, der bare et av miljøaspektene vektlegges, men ikke hele verdikjeden som i sum definerer om miljøregnskapet går i pluss eller minus.