Jenny Rolness

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dyrehold får utvikle seg til dyretragedier under Mattilsynets oppsyn, andre utvikler seg etter bekymringsmeldinger som ikke blir fulgt opp. Dårlig dyrehold får hangle videre, og minimumskravene i lovverket blir ofte ikke oppfylt fordi Mattilsynet ikke håndhever dem. Situasjonen har forverret seg etter at dyrevernnemndene ikke lenger får reise på selvstendige rutinetilsyn. Det har ført til at rutinetilsyn omtrent ikke forekommer lenger.

Det er mange eksempler på at Mattilsynet ikke bør ha med levende dyr å gjøre. Som dyretragedien i Troms i fjor, der Mattilsynet ble varslet i juli av Matmerk, men ikke reiste på tilsyn før tre måneder senere. Da var over 80 sauer døde. I år var det en ny dyretragedie i Troms, der 60 sauer døde på en gård som Mattilsynet hadde hatt oppsyn med i flere år. Nylig gikk en sak på TV 2, om en katteeier som har bodd i to ulike distrikt med en koloni av syke og tynne katter, og har reist fra kattene uten mat og vann, uten å få reaksjon fra Mattilsynet i noen av distriktene.

Ifølge Mattilsynet har de bare ressurser til å følge opp 10 % av bekymringsmeldingene, selv om de vurderer 20 % som alvorlige. Men dette handler ikke bare om ressurser, men like mye om hvordan de benyttes. Ofte lar Mattilsynet dårlig dyrehold få fortsette i mange år, mens de bruker ressurser på å reise på tilsyn, veilede og gi stadig nye frister, ute å sette virkemidler bak.

En av sakene som vi har kjempet med lenge gjelder et båsfjøs i Bjørnafjorden kommune, der mosjonskravet er blitt brutt siden 2008. Mattilsynet kom inn i saken i 2012, men dyrene fikk ikke hjelp. Mattilsynet førte tilsyn, veiledet, gav frist etter frist, uten å sette virkemidler bak, mens årene gikk og alle dyrene fortsatt stod inne. I 8 år stod kyrne bundet på bås året rundt med Mattilsynets viten. Først i 2020, etter mobilisering for å presse Mattilsynet, kom kyr og kviger ut - men bare i en luftegård, der de vasser rundt i avføring uten en tørr liggeplass. Nå er Mattilsynet og bonden anmeldt.

Mattilsynet hevder at de jobber med saken, men ikke nødvendigvis så raskt som vi forventer. Snart 10 år har de brukt på å få en dyreeier til å følge minimumskravene i lovverket. Mattilsynet bruker ressursene sine feil, og de må presses til hver minste handling. Vi må kunne forvente at de gjør jobben sin, ikke for å imøtekomme pressgrupper, men av omtanke for dyrene og av respekt for det lovverket som de er satt til å forvalte.

Mange har gittopp å kontakte Mattilsynet, da det ikke har noen hensikt. Mattilsynet nekter samtidig melder opplysning om bekymringsmeldinger følges opp eller ikke, med begrunnelse i taushetsplikt. Dette er ikke taushetsbelagt informasjon grunnet personvern, men for å beskytte systemet mot innsyn.

Vi står maktesløse når dyr lider i Norge. Mattilsynet fungerer stort sett bare som et veiledende organ, selv om de har makt og virkemidler til å hjelpe dyr som lider. De bruker makten sin feil. De viser en uhyggelig handlekraft når de agerer overfor smitte i naturen, selv om det bare er ett smittetilfelle - da haster de frem drastiske og uetiske tiltak, enten det er nedslakting av villrein eller portforbud for tamfugler. Men når dyr lider virker de helt handlingslammet.

Inntrykket er at de eneste som har noe godt å si om Mattilsynet er dyreeiere som bryter lovverket og slipper unna med det. Det trengst et eget dyretilsyn under et næringsnøytralt departement. Slik det er nå har vi ikke et fungerende dyretilsyn i Norge, og dermed heller ikke fungerende dyrevelferd.

Jenny Rolness

Dyrenes Rett

Les også:Solgte ni tonn potet sist sesong: – Jeg har møtt hver eneste kunde