Planter og alt liv på jorda er avhengig av riktig og variert sammensatt jordsmonn, omsorg og næring for å vokse og utvikle seg. Slik er det med oss mennesker og. Monokultur er å dyrke kun én type avling i stor skala, i stedet for å dyrke frem ulike egenskaper som er naturlige for miljøet. Dette regnes som rasjonelt i industrielt jordbruk, men virker det like godt på barn i skolen?

PISA-undersøkelsen i 2001 viste at norske skolebarn var ”midt på treet” i skriving, lesing og regning, altså helt gjennomsnittlige normale barn. Det var ikke godt nok for skolemyndighetene, som hadde utvidet skoletida med et helt år i 1997. ”Kunnskapsløftet” ble lansert og med det ”slutt på lekeskolen” (Kristin Klemet). Forrige Høyre/Venste-regjering la om lærerutdanninga etter samme monokultur-mal: Det utdannes nå kun spesialister med kompetanse i to, opptil fire fag. Lærere i musikk og i kunst og håndtverk er en utdøende rase, kan vi lese i universitetsavisa Khrono.

Det som trengs, er derimot flere ansatte i skolen, mindre grupper, fokus på mangfoldig læring, lek, kreativitet og det å få bruke både kropp og hode.  Og det må bli slutt på lekser, som overtrener barn, og om det overhode gagner noen, kun gagner barn i familier fra akademiske hjem, som fra før av mestrer skolen godt.

Tenk dere barn - å kunne gå hjem fra skolen og vite at dere kan bruke hele kvelden - etter at dere er ferdige med pliktene deres i hjemmet – til lek, trening, venner, tur i fjellet, eller til å fordype dere i et spennende tema som dere undersøkte på skolen i dag?

Tenk dere - å kunne møte på skolen uthvilt og med god samvittighet, glede seg til å utvikle ny lærdom sammen med vennene og læreren! Tenk dere, barn, om også din skole hadde drevet uten lekser!

Og lærere: Se for dere forventningsfulle elever, glade for å møte dere igjen, spente på å komme i gang! Glem kontroll av lekser, irettesettelser, anmerkninger, dårlig stemning, ingen skolehatere på bakerste rad.  Start undervisninga fra første minutt – med liv og lyst!

Øving gjør mester – men hvor lenge er det nyttig å øve? Siden jeg selv var sju, er den obligatoriske skoletida økt fra sju til tretten år – og med lekser hele veien. Siden 1997 er grunnskoletida økt med ytterligere 700 timer – pluss lekser. Hjalp det? Evalueringa av L97 viser at elevene i snitt ikke kan mer i dag når de slutter etter tiende klasse, enn de kunne de som tidligere gikk ut av niende. Noen har i tillegg ramlet av på veien. Økt skoletid med tester, kompetansekrav, mindre vekt på praktisk-estetiske fag og toppet med lekser er ei oppskrift for å lage skoletapere.

Lekser er ikke bare bortkastet tid for de fleste, lekser er skadelig for de barna som av ulike grunner dropper ut av lekse-racet, eller som gjør leksene mens kroppen skriker etter å røre seg på naturlig vis. Skadet selvbilde, dårlig samvittighet, kompensering gjennom uro, et barn som hater skolen, for noen blir det resultatet av lekser en ikke får gjort.

Før bekymret vi oss over elever som dropper ut av videregående skole. Nå dropper barn ut allerede i grunnskolen!  Foreldre fortviler, og skolene setter inn tiltak etter diagnose fra ppt, diagnoser på eleven, ikke på skolen. Ei ”ekspertgruppe” ledet av professor Thomas Nordahl konkluderte med at mellom 15 og 25% av alle barn i Norge har behov for ”tilrettelagt pedagogisk undervisning”. Hva gjør det med alle disse som får beskjed om at de ikke passer inn i ordinær undervisning?

Barn er allsidige, nysgjerrige, lekne, og lærevillige. Barn lærer veldig fort når de er mette, uthvilte og har lyst – og når læreren har tro på dem. Å sette barn til lekser etter en lang skoledag, ofte med tillegg av SFO, er drepende for lærelysten til flere enn vi liker å tenke på.  Pålagt planlagt overtidsarbeid er ulovlig i arbeidslivet. Det bør det også bli for barn.  Skolen burde lære av idretten: Når utøveren ligger nede, da gir de han ikke ekstrarunder. Da er det vann, mat og hvile som gjelder.

Lekser er en levning fra en skole som ikke lenger finnes. I gamle dager var oppgaven til læreren å gi og å overhøre lekser. Leksene har på merkelig vis overlevd, enda det ikke står i noen statlige læreplaner at skolen skal gi lekser. Derimot står det i loven at opplæringa skal tilpasses forutsetningene til den enkelte eleven (Oppl.l § 1.3). Det betyr at dersom læreren velger å gi lekser, skal leksene tilpasses det som hver enkelt elev trenger å trene mer på. Hvilken lærer har tid til det?

Det er ikke forsket, så langt jeg kjenner til, på de skadene som lekser påfører barn. Forskerne er imidlertid enige om at barn lærer lite av lekser i barneskolen, med unntak av lesetrening og øving på gloser og gangetabell. John Hattie (Australia) skriver: ”Homework in primary school has an effect of cero”. Torberg Falch (Ntnu)og Marte Rønning (Ssb) skriver: ”Når forskerne ser på niåringenes skoleprestasjoner etter kjønn, har lekser ingen positiv effekt for gutter overhodet”.  ”Det er elever fra ressurssterke hjem som har størst nytte av lekser.” Willy Aagre (Høgskolen i Sørøst-Norge): «Lekser gjør mer skade enn gagn. Det er på tide å ta en grundig diskusjon om dette». Kjersti Lien Holte (Høgskolen i Østfold): ”Lærere gir lekser fordi de alltid har gitt lekser. Lekser gis med utgangspunkt i at foreldre er positive og ressurssterke. De tiltenkes en rolle som glimrende pedagoger i et hjem preget av ro og harmoni hvor eleven har de beste forutsetninger for å gjøre lekser. Det paradoksale er at lærere er veldig klar over at det veldig ofte ikke er tilfelle.»