Denne vinteren har for mange pårørende vært preget av kommunens vedtak om å legge ned demensomsorgen ved Svolvær omsorgssenter. Debatten, møtene med kommunen og ikke minst omsorgen for de berørte har krevd tid og energi. Til tross for mange gode argumenter for å beholde tilbudet på SVOMS, har pårørende måttet godta ei flytting til Marithaugen i Kabelvåg.

Denne flyttingen skulle foregå forrige uke, med løfter fra kommunen om at vår oppgave var å ta oss av den som skulle flyttes, mens kommunen skulle ta seg av selve flyttinga av møbler/klær/øvrig inventar og rigging av rommet, slik at alt skulle oppleves mest mulig likt det klienten flyttet fra på SVOMS. I tillegg skulle en eller flere av de kjente ansatte fra avdelinga i Svolvær ta imot beboeren nå de kom ny avdeling på Marithaugen

Opplegget hørtes gjennomtenkt og betryggende ut, men det er kort vei mellom løfter og brutte løfter i Vågan kommune. Det vi kom til, var et rom fylt med esker, møbler og inventar uten at gardiner, bilder og det som skaper trygghet var hengt opp.

Det var heller ingen av omsorgspersonene fra SVOMS til stede for å ta imot den «nye» beboeren. For orden skyld; Det var absolutt ingen ting å si på måten de ansatte på Marithaugen taklet situasjonen. (Mangel på kommunikasjon mot/med ledelsen var det derimot følere synspunkter på……)

Så; Hvordan skal vi som pårørende har tillit til at kommunen driver god eldreomsorg, når en så betent sak som dette får et så lite tillitsvekkende utfall? Og det er med tungt hjerte vi på ny må ta opp at Vågan kommunes ledelse svikter både i eldreomsorgen og i å opparbeide tillit hos befolkningen.