Ja, så skjedde det faktisk med meg og. Denne gangen var det faktisk litt mer alvorlig.
Du leser om det hele tiden. Utforkjøring, glatt føre, kjør forsiktig. Men likevel altså…
JEG skal jo ikke drive og kjøre ut. JEG er jo en ansvarlig sjåfør. Men her kommer jeg kjørende, søring på lofotveien, på vinterføre. Limstrand-krysset? Nei, det er ikke noe problem. Er det glatt? Ja, men det er jo bare å være ekstra forsiktig.
Fartsgrensa er 80, jeg ser skiltet der borte, jeg synger med på musikken 11-åringen har satt på i bilen. 3-åringen ligger og sover i stolen sin. Samboeren sitter ved siden av og leser.
Skiltet kommer stadig nærmere. Reagerer jeg? Nei, det er fortsatt et stykke til. Jeg synger og koser meg. Nå begynner krysset å nærme seg. Reagerer jeg? Nei, farten går fort ned når jeg begynner å bremse.
Jeg synger videre. Hadde ikke den sure sangstemmen min vært overdøvende hadde jeg kanskje hørt en advarsel fra sidemannen om at jeg kanskje burde vurdere å sakke ned farten litt nå. For nå begynner det virkelig å nærme seg å svinge av mot Leknes.
Jeg er stolt. Jeg skal ikke bremse før jeg absolutt MÅ. Jeg har jo faktisk full kontroll. Jeg ler av glatt føre. Is? Pfft, NULL stress. 90-graders sving? Haha, jeg har tross alt bodd her oppe i syv år. «Okei da», tenker jeg. «Jeg får vel bremse og begynne på svingen».
Men hva er det som skjer? JEG har feilberegnet. Det kan vel ikke stemme? Jeg kjenner at det glipper. Bilen sklir nærmere og nærmere kanten. Nå synger jeg ikke lenger. Jeg jobber febrilsk med å rette opp bilen og unngå grøfta. Det går ikke.
Nå har jeg kjørt bilen, med hele familien min, ut av veien og ned i grøfta. Jeg satte alle sammen i livsfare. Det kjentes i hvert fall sånn ut. Det hele opplevdes veldig dramatisk i de første par minuttene. En rask sjekk konkluderte med at vi kom uskadet fra det. Ingen hadde skadet seg i det hele tatt. Men. Vi blir sittende fast i bilen. Vi kommer oss ikke ut. Dørene vil ikke åpne seg.
Etter kun kort tid kommer det heldigvis folk kjørende forbi. De hjelper oss ut og står der med oss. Spesielt ett par hadde vi ikke klart oss uten. De var selv på vei mot Svolvær, men så at vi trengte hjelp. Vi var ikke kledd for å stå ute i kulda og vente. Spesielt de små trengte og tas hånd om. De fikk lov å sitte i bilen deres for å holde varmen mens vi ventet på hjelp. Jeg er evig takknemlig.
Nå vet vi at det har gått helt fint. Ingen skade på noen av oss. Selv bilen ser ut til å ha klart seg uten en eneste ripe. Det skuffer meg litt.
Det er ingenting. Ingen verdens ting. Jeg har ingenting å skryte av. Ingen riper, bulker, arr eller sår å vise til når jeg skal fortelle om den helt SYKT dramatiske utforkjøringa. Når det først skjer vil jeg jo helst fremstå som en action-helt.
Jeg vil jo fortelle at vi ble slengt rundt, at bilen rulla rundt og at det var så vidt beltet holdt oss nede på setet. Men neida. Vi fislet så vidt over kanten. Jeg ble ikke slengt mot bilbeltet, jeg ble lent mot bilbeltet. Bilen kjørte ikke over kanten, den tippet og sklidde over kanten. Pysete spør du meg. Det ble ikke kø engang.
Men nå har jeg erfart, nok en gang, at søringer ikke håndterer lofotføret. Selv ikke en så tilsynelatende dramatisk ulykke klarer jeg å gjøre riktig.