– Vi blir redde for hva som kan komme til å skje med sykehuset vårt

Vi i Lofoten satte vel alle kveldsmaten fast i halsen når denne saken dukket opp i ulike medier 20.09.23. Det hemmelige dokumentet avslørte at flere sykehus står i fare for å miste sine akuttfunksjoner og flere sykehus står også i fare for å bli degradert til distriksmedisinske senter (DMS).

Dette gjør både oss på sykehuset, politikere og hele Lofotsamfunnet utrygge. Vi blir redde for hva som kan komme til å skje med sykehuset vårt. Samtidig er det vanskelig å bli overrasket.

Vi som har fulgt denne saken vet at det foregår en prosess i Helse Nord hvor man ser på akkurat dette.

Hvordan skal helsevesenet møte fremtidens pasienter i Nord Norge når vi vet at det er vanskelig å rekruttere og beholde fagfolk? Det er ikke sagt eksplisitt at det er ønskelig med en sentralisering, men det er jo dette inntrykket man får. Det argumenteres videre med mangel på fagfolk, mens de økonomiske motivene tones ned.

Kommuneoverlege Juul i Svolvær forsøker å berolige oss med at det er bra at «alle stener må snus», slik at beslutningsgrunnlaget blir best mulig. Det er helt forståelig at alle tilbud og funksjoner vurderes – slik må det nødvendigvis være når denne prosessen er vedtatt.

Håpet vårt er jo at geografi, klima og turisme skal synliggjøre at sykehuset har livets rett i den form det har i dag. Lofoten er et vekstområde, har betydelig innovasjon i ulike bedrifter og ikke minst et risikobelastet næringsliv i fisker, jordbruk og oppdrett.

Da må sikkerhetsnettet være der. Imidlertid vil vi som jobber på gulvet på sykehuset si at det er grunn til å stille spørsmål ved dette dokumentet som ikke var ment for offentligheten.

Det fremgår at NLSH Lofoten har 3 muligheter videre:

1. Akuttsykehus.

2. Akuttsykehus uten akuttberedskap for kirurgi, ortopedi og føde.

3. DMS.

Nesten de samme alternativene er satt opp for UNN Narvik. Samtidig ser vi at NLSH Vesterålen og UNN Harstad har andre muligheter videre, men ingen av disse mulighetene ser ut til å involvere nedskalering i tilbudet.

Dette legger sterkt opp til en uønsket rivalisering mellom Lofoten-Vesterålen og Harstad-Narvik, slik vi har sett på Helgeland og lengre sør i landet. For sykehuset i Lofoten sin del ser det ut som vi blir nødt til å spille poker uten billedkort. Vi kan ikke forvente en styrking av tilbudet, vi risikerer kun å tape.

Hvis denne prosessen er så åpen som Helse Nord hevder, hvorfor har ikke samtlige sykehus de samme alternativene? Altså: Man må spørre seg om konklusjonen er tatt før prosessen har kommet i gang?

Hva vil det så innebære hvis alternativ 2 eller 3 blir vedtatt? Ved alternativ 2 (akuttsykehus uten akuttberedskap for kirurgi, ortopedi og føde) vil det ikke være kirurger, gynekologer eller anestesileger i vakt.

Akutte blindtarmer, fødsler, trafikkulykker o.l. må da sendes akutt til andre sentre, men det vil være mulig å ta imot pasienter med hjerteinfarkt, lungebetennelser og slag.

Dette da forutsatt at man klarer å rekruttere og beholde indremedisinske overleger i Lofoten. Ingen av oss overleger som jobber her i dag er interessert i å jobbe under slike premisser.

Pasienter har nemlig ikke merkelapper på pannen som gjør det åpenbart for fastlegen, legevakten eller ambulansearbeideren hva som feiler pasienten. Ikke sjelden avdekkes kirurgiske årsaker til pasientens antatte medisinske problem.

Ikke sjelden er pasienten så syk at det kreves opphold på overvåkning med behov for bistand av anestesilege. Anestesi spiller også en viktig rolle ved våre akutte alarmer (slagalarm, stansalarm, medisinsk mottaksteam). Altså kan ikke kirurgi, indremedisin og anestesi lettvint skilles!

Ved alternativ 3 (DMS) må alle med akutte alvorlige tilstander innlegges på andre sentre – hvis bruene er åpne eller flyet kan lande. Det vil etter vår mening være uforsvarlig lang vei til nærmeste sykehus.

Vi må også huske at 60 km i Vest-Lofoten er noe annet enn 60 km i nærheten av større byer, spesielt når disse smale veiene er «okkuperte» av bobiler, busser, syklister og biler. Ressursbruken ved transport vil være skyhøye, og vi er ikke dimensjonerte til dette når det gjelder veistandard eller flykapasitet.

Nå ville vi ikke male fanden på veggen eller gjøre oss alle mer utrygge, men kun illustrere hva det er vi i Lofoten kjemper for. Vi kjemper for trygghet, bosetning og vekst. Sykehuset er en viktig premissleverandør for dette i Lofoten.

Med vennlig, men bekymret hilsen fra Overlegene ved med.avd. NLSH Lofoten,

Robert Hammer, Bettina Heermann og Sven Kindler