Unni Tveiterås

MENING: Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet var treffstedet for ungdom ”Lille” i Svolvær sentrum. Offisielt navn var Størmers Konditori, men alle kalte stedet for ”Lille”. Kafeen hadde utsikt over deler av havna og hele torget. ”Lille” var STEDET, og målet for de fleste både i ”Storefri” og på hverdagskveldene når lekser og pugging var unnagjort.

Utfordringen besto i å skaffe seg et par kroner til en cola. Et par kroner var ikke nok til en hel flaske, men du kunne spleise med noen. Fire kroner holdt akkurat. Da delte vi en flaske og fikk to glass. Det gikk nemlig ikke å sitte på ”Lille” uten å kjøpe noe. Ikke alle i betjeningen aksepterte dette med deling av en flaske, men vi lærte fort hvem som godtok dette og hvem som ikke gjorde det. Hadde vi klart å skaffe oss penger til en cola på deling var imidlertid kvelden som oftest reddet. Vi kunne sitte på ”Lille”- stedet for de som var med...Der det skjedde- det som var av interesse for alle mellom 16 og 25 år. Der kunne du treffe de utvalgte,- og noen til.

”Lille” var mitt og mine venners mål. Hadde vi kjøpt en cola på deling, utgjorde det rundt et halvt kjøkkenglass med brus. Neste utfordring var å la dette vare samme antall timer som du skulle være der. Det var nemlig ikke slik at du kunne sitte i ro med tomme glass. Når glasset var tomt, kom det som oftest noen og tok glasset og ba oss forlate bordet. Andre betalende skulle ha plass. Noen som kanskje var bemidlet nok til å kjøpe en hel flaske brus og en kake eller et horn. Ja, til og med en øl!

Disse kundene var god butikk for de måtte også kjøpe mat, ettersom det var spiseplikt for de som skulle drikke øl! Riktignok holdt det å kjøpe en havrekjeks til 25 øre, men dog.... En øl ble ofte til flere, og da satt pengene etterhvert løsere. Det kunne hende de også kjøpte et karbonadesmørbrød med stekt løk. Da ble det inntekter å snakke om. Vi med en colaflaske på deling måtte spare. Slurkene som ble tatt av glasset var derfor minimale, og aldri har jeg vel drukket 1,5 del væske så langsomt som de årene jeg frekventerte Lille mer eller mindre daglig.

Det hendte vi ikke hadde penger til den forjettede brusen og måtte stå på trappa under Lille. Se på hvem som gikk inn og hvem som kom ut. På den måten deltok vi litt i livet og visste hvem som var hvor. Utsikt over torvet var det også. Som regel var vi flere som var henvist til trappa, så det kunne være både sosialt og trivelig,- iallfall når været var fint og temperaturen over frysepunktet. På mørke kalde eller regnvåte kvelder var det imidlertid lite trivelig.

Les reportasjen om den siste dagen på Lille her:

Les også:Den siste dagen på Lille