Ina-Marie Morling

Datoen 10. september er for meg synonymt med markeringen av verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette er en personlig sak for meg, men også en sak jeg mener samfunnet og enkeltmennesker bør ha et forhold til. Det er en påminnelse om at selvmord historisk sett ikke har blitt sett på som et folkehelseproblem, men et individ-problem. Et problem for den enkelte familie.

Høsten 2015 var jeg fersk sykepleierstudent. Vi ble møtt med store og mektige ord om den rollen vi skulle fylle. Vi ble gratulert og applaudert for yrkesvalget vi hadde tatt. Det ble sagt at dette ikke bare var en utdannelse som ledet til en yrkestittel, men også begynnelsen på reisen som skulle forandre oss som mennesker. Skulle jeg virkelig klare å hjelpe mennesker i nød og redde liv når jeg var ferdig med denne utdanningen? Det føltes nesten uvirkelig. Jeg var usikker på om jeg kunne ha en slik påvirkningskraft. I pensum kan jeg huske å ha lest at en av mine viktigste oppgaver som sykepleier var å formidle håp. Håp? Men jeg kunne vel ikke love pasienten at det alltid ville gå bra?

Få uker etter oppstart på universitetet ble jeg møtt av min første store livskrise. Det livet jeg kjente til, ble aldri det samme igjen. En vakker høstdag, 6. oktober 2015 valgte min samboer og far til mine barn, Andrés, å ta sitt eget liv. Et valg vi ikke så komme. Et valg som for mange er uforståelig. Et valg vi aldri kan få fullstendig svar på hvorfor ble tatt.

Høsten bringer hvert år med seg mange merkedager som gjøre den tung. I år skulle Andrés blitt 30 år den 1. september. Vi markerer verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september, og dagen han gikk bort er like rundt hjørnet den også. Så kommer farsdag i begynnelsen av november. En stadig påminnelse om vårt eget tap og vår egen sorg, men også dager som minner meg på hvorfor mitt engasjement er viktig og nødvendig. Dagene holder motivasjonen i live.

Jeg har jobbetsom sykepleier ved Norlandssykehuset siden 2019. Jeg møter ofte mennesker som står ovenfor sin egen livskrise. I år bestemte jeg meg for å begynne på master i helsevitenskap for å utvide min egen kompetanse. Mitt ønske er å kunne hjelpe enkeltmennesker, men også ha innvirkning på hvordan vi systematisk jobber med forebygging. Selvmord er et folkehelseproblem. Å påstå noe annet er ignorant og ansvarsfraskrivende. Når man ser statistikken, er det ingen tvil. Verdens Helseorganisasjon (WHO) har utarbeidet en oversikt hvor man ser på den spesifikke årsaken til dødelighet i verden per år og per 100.000 innbygger. I Norge er det selvmord som utgjør flest dødsfall i aldersgruppen 14-49 år. Man kan med andre ord si at de fleste dødsfall her til lands hos mennesker under 50 år, er en villet handling. Man ser også forskjell bland menn og kvinner, hvor menn kommer dårligere ut i statistikken med høyere dødsrate.

I løpet avett år tar mellom 500 og 600 mennesker i Norge sitt eget liv. To tredjedeler av disse er menn. Dette er et alvorlig høyt tall, men dessverre skjuler det seg mange selvmord bak statistikken og registreringen av dødsårsak. Mørketallene kan være mange. Flere typer dødsfall som registreres som ulykker, kan man tenke seg at det også kan ligge en villet handling bak.

Der er en myte og en gammeldags holdning å tro at selvmordstanker kun rammer de som har en alvorlig psykisk diagnose, eller de som har strevd med psykiske utfordringer over lang tid. Et ønske om å dø kan ramme hvem som helst og er vanligere enn det folk flest tror. Forskning viser at fysisk sykdom, arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet, følelsesmessig krise og tap av en nærstående også kan utløse et ønske om å avslutte livet. Det vi tydelig ser er at årsakene er komplekse og påvirkes av ulike faktorer.

Jeg har gjort meg mange tanker og ofte reflektert over hvorfor folk velger denne utveien. I mange tilfeller tror jeg ikke personen ønsker å dø, men de makter ikke å leve det livet de har. Det har kanskje mistet håpet om et levbart liv.

Jeg opplever at samfunnet vi lever i heier på og legger til rette for dem som klarer seg bra. Vi skal avle fram flest mulige vinnere. Fra vi er små blir vi målt og vurdert ut fra ferdighetene våre. Om vi har avvik skal de rettes opp i. Uansett om det er atferd eller lese- og skrivevansker, så skal vi helst formes slik at vi passer inn i et system. Systemet følger oss videre inn i voksenlivet. Om du er så uheldig å havne utenfor, blir du fort en av samfunnets tapere. Det handler liksom om å mestre livet på best mulig måte. Vise gjennom det du har og det du får til at «jeg er en vinner». For vi vet jo alle at det er typisk norsk å være god. Ikke sant?

Er dette en helsefremmende kultur? En kultur der vi til stadighet skal konkurrere om å være best, ha mest og ikke minst være en ressurs. Hva skjer med samfunnet da? Jeg tror det skaper en større frykt og en høyere terskel for å be om hjelp når det trengs. Jeg tror det skaper en frykt for å havne utenfor «det normale». Kanskje oftest hos menn, da dette også er gruppen som står for flest selvmord. Jeg har inntrykk av at mange menn er redde for å få sin tradisjonelle kjønnsrolle utfordret. Tap av maskulinitet og ansikt kan være en ubehagelig opplevelse.

I møte med pasienter som er innlagt på sykehus opplever jeg at kvinner gir tydeligere utrykk for redsel knyttet til innleggelsen i form av ord. Det gjør det enklere for meg som pleier å hjelpe til å forstå og mestre sitasjonen. Blant menn ser jeg oftere at de ikke har ordene å hjelpe seg med. Uttrykket kommer gjerne i form av rastløshet, utålmodighet eller total stillhet. Det betyr derimot ikke at de ikke har spørsmål eller utfordrende følelser. Men det er mer «typisk» at menn skal tåle mer og mestre selv.

Mitt ønske er å normalisere den daglige praten om hverdagspsyken, som vi alle har. Den som på et eller annet tidspunkt vil komme til å bli utfordret i større eller mindre grad. Det er helt vanlig å ha perioder eller hendelser i livet som er vanskelige. Det er ikke noe som skjer med et uheldig fåtall.

Det selvmordsforebyggende arbeidet har de siste årene blitt satt mer i fokus. Det prates mer om selvmord i det offentlige rom og det undervises mer om psykisk helse i skolen. Dette er tiltak jeg tror vil ha en positiv effekt på sikt. Vi bidrar til å normalisere og bryte ned stigma om et tema det tidligere har vært knyttet stor skam til. Gjennom å normalisere kan vi forhåpentligvis redde liv og gi mindre plass til følelsen av å ikke kunne hjelpes. Vi er alle avhengig av å føle oss som en del av noe. Bli tatt vare på når det trengs, og føle tilhørighet uansett alder og kjønn.

LEVE – landsforeningen for etterlatte ved selvmord markerer hvert år verdensdagen for selvmordsforebygging. De sprer kunnskap og oppfordrer de som har behov for hjelp til å oppsøke det. De jobber også aktivt for å engasjere samfunnet til å ta grep. I årets markering har leve valgt å bruke slagordet «skap håp gjennom handling» med budskap om å vise at du ser, vise at du lytter og vise at du bryr deg.

Noen ganger er det som trengs forståelse. At man føler seg sett og hørt, for å klare å ta tak i det vonde og konfrontere det.

Begrepet ‘håp’ er ikke like skummelt nå som det var da jeg var fersk student. Nå har jeg forstått at håp ikke handler om å love noen en løsning og innfri. Men å være til stede, tørre å møte et menneske i det de står i og lete etter muligheter sammen. Det høres kanskje litt skummelt ut. Men jeg lover deg, det er verdt det.

Dette er mitt bidrag. For å vise at jeg bryr meg.

I håp om å formidle håp.Ina-Marie Morling Sykepleier, og masterstudent ved Nord universitetTrenger du noen å snakke med om stort og smått, eller trenger du råd om hvordan du kan hjelpe noen du er glad i? Ring Mental Helses døgnåpne telefon 116 123 anonymt.