VG: – Det gikk greit det første året. Det hadde jeg gledet meg til, å få tid til å skrive ny musikk. Men når det kom til det andre og tredje året ... Da var det helt jævlig! Det er som å være fotballspiller og ikke få spille kamper, men sitte på benken i tre år, sier Justad til VG.

Aller mest savnet han å reise på tur med bandet – eller «gjengen min», som han sier.

– De er som en familie for meg. Og det å være med publikum. Det handler ikke om å underholde publikum, men at vi er sammen og skaper noe sammen, det er det som driver meg. Da det uteble, var det både utfordrende og litt tungt.

Sondre Justad står utenfor Oslo Spektrum som han fyller to ganger i november og tenker på prosessen som den lange pausen satte i gang. Den som forløste noe livsdefinerende for ham og førte frem til tredjeplaten «En anna mæ» som kom i våres.

– Det er jo litt sånn med livet at man ikke alltid vet hva som er best for seg selv. Det var på en måte bra for meg. Bra på flere måter. Jeg hadde nok ikke tatt steget og fått meg kjæreste, guttekjæreste, hvis det ikke hadde vært for de to-tre årene. Jeg tror det bidro til å dytte meg i den retningen.

– Fordi du fikk bedre tid til å gå i dypet av deg selv?

– Ja. Og fordi jeg var isolert i karantene, tror jeg at jeg kunne nullstille meg og finne ut hvem jeg er. Mange av tekstene der handler jo om den prosessen, det å tørre og åpne døren inn til kjærligheten og tillate meg å kjenne på ting som jeg ikke hadde turt før.

Justad er overbevist om at platen ville ha sett annerledes ut om det ikke hadde blitt forsinkelser på grunn av pandemien.

– Ja, definitivt, helt klart. Det tar tid å endre mønster i alle menneskers liv, alt etter hva slags mønster man har. Jeg har for eksempel gått rundt i perioder og syntes det har vært ekkelt at gutter kysser eller holder hender – det har liksom vært på det nivået – så klart det tar tid å tillate seg å gjøre det selv, sier han.

I mars skrev han et nært og følelsesladd innlegg på Instagram der han røpet at han hadde blitt samboer med guttekjæresten.

– Jeg skrev mye uten at jeg forsto hva jeg skrev om, eller ville anerkjenne. Da jeg hørte albumet ferdig i mars, mens jeg satt på en buss fra Svolvær til Harstad, da skjønte jeg på en måte at det var på tide å være ærlig om hva dette handlet om.

– Og da kom Instagram-innlegget ditt?

– Ja. Da skrev jeg det. Og det var egentlig ikke ment for offentligheten. Jeg har ikke hatt noe behov for å stå i hjemme hos-reportasjer sammen med kjæresten min – det var et behov for å dele en prosess som jeg har stått i og som ender godt. Det ville jeg først og fremst dele med de nærmeste rundt meg, men etter ei uke eller to så tenkte jeg at faen heller, jeg må vise at jeg tør å være ærlig overfor alle andre også, først og fremst meg selv.

Han forteller at responsen var «helt enorm».

– Og utelukkende positiv. Jeg har aldri fått noe dritt.

– Hva forteller det deg?

– At de fleste mennesker i dette landet forstår at kjærlighet er kjærlighet. At det overhodet ikke er noe å være redd for. Det er ofte mer skummelt i seg selv enn det er på utsiden, har jeg skjønt.

Bare et par måneder etter at Sondre Justad åpent sto frem på Instagram, fikk han – og mange med ham – et brutalt slag i ansiktet. Angrepet utenfor utestedene Per på hjørnet og London Pub natt til 25. juni, dagen før den planlagte Pride-paraden, satte en støkk i ham.

To mennesker ble drept og minst 21 skadet.

Justad knakk sammen under fremføringen av «Ikke som de andre» under minneseremonien i Oslo Domkirke dagen etter.

– Det var så tett på, bare et døgn etterpå. Jeg hadde reist tilbake til Trondheim den morgenen. Utenfor hotellet i Trondheim, på natten eller tidlig på morgenen, så fikk jeg høre hva som hadde skjedd. Jeg husker ennå godt hva lydmannen sa til meg da han fortalte meg det. Det traff noe i meg.

– Hva tenkte du umiddelbart da du fikk høre om det?

– Jeg tok det på en måte personlig.

– Det var et angrep på deg også?

– Ja, jeg ble veldig redd for venner og kjæreste – han var jo i Oslo. Jeg hadde flere venner som var ute den natten, og på det tidspunktet jeg fikk vite om det, så visste vi ikke omfanget heller. Det kunne være ti døde, det kunne være tyve døde – det visste vi ikke da. Jeg ble redd for folk rundt meg. Jeg synes det var sårt at det skjedde. Jeg hadde gledet meg til den dagen, å feire kjærligheten, sier Sondre Justad og rister litt på hodet.

– Det er noen få som blir skremt av ting som er ukjent, og skremt av noe som de tror kan true verdier de har. Men det er jo ingen verdier som er truet – det er plass til alle verdier i dette samfunnet, det er det som gjør dette samfunnet unikt. Det ene gjør det andre sterkere og gir en rikere verden hvor man kan lære av hverandre, sier Justad.

Nå ser han fremover, mot to konserter i Oslo Spektrum som han lover blir spektakulære.

– Jeg gjør ting her som jeg aldri har gjort før, og som jeg aldri kommer til å gjøre igjen. Det er et voldsomt prosjekt som jeg ikke helt forsto hvor stort det var før jeg gikk inn i det, hvor mye det krever av meg personlig.