Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i 2019.
− Må dokker hut dokker bort, roper Roy. Sauene og hønsene har kommet i velkomstkomité for å møte undertegnede, og Roy kan fortelle at de gjør det fordi de pleier å få mat fra besøkende. De løper lydige avgårde tilbake der de skal være. Jeg har tatt kjøreturen fra Svolvær, og synet av gården omkranset av fjell er virkelig noe som gjør det nordnorske patriot-hjertet riktig salig. Det er en av de varmere dagene vi har hatt i august, og Livland Gård stråler i det vindstille været.
− Skal vi se hvordan vi ligger an på klokka her, den er ett, det burde gå fint, sier han. Roy skal åpne klokken to. Et par fra Litauen har vært her siden januar, men de har dratt nå. Derfor skal nå Roy være både kokk og administrerende direktør, og alt annet man må være.
Roy har flere prosjekter i utvikling hele tiden, og han er utrolig entusiastisk i måten han forteller om alt på. − Jeg tenker kanskje for mye på ting. Men det er grunn for alt, selv om det framstår som surr og ball. Jeg har tenkt at hvis jeg har ti terninger i handa, så er det noen seksere der. Om man har bare én terning må man kaste mange ganger før man får den sekseren. I begynnelsen av juni var direktøren for Den Stolte Hane og overleverte skiltet hvor det står at Livland Gård er sertifisert hos dem. − Jeg har reist rundt i Norge selv for å se etter det skiltet, og den dagen var nok et av de stolteste øyeblikket i mitt liv. Da hadde vi ikke driftet i et år engang, smiler han og viser stolt fram skiltet som henger ved døra.
SPØKEFULL VISJONÆR
Han starter med å vise meg amfiet som alt begynte med. − Vi kjøpte jo gården for at vi skulle bygge her. Hvis man ser godt etter ser man
Les også:Ta påskequizen!
akkurat konturene av et luftslott. Han ser bort på meg, med et lurt smil. Man kan ikke la være å le. Roy er en spøkefugl, men også en fantastisk visjonær. − Det var bare masse trær her før, men så kom disse festivaltankene. Vet du, vi tenkte at vi ikke trengte så mange benker, så vi solgte kanskje 20 benker. Men nå er det litt sånn «hvorfor gjorde vi det?»
De har brukt scenen til både konserter og festivaler, utdrikningslag og slikt. Forleden syklet Arctic Race of Norway forbi, og da ble det underholdning med musikk og litt sånne greier at folk kan samles, forteller han. Grillbua ble gjort klar, og krolf-banen klar for aktivitet.
− Krolf?
− Ja, en kombinasjon av golf og krokket! Det er jo populært å ha lagaktiviteter på større arrangementer, så jeg kjøpte inn dette her fra Danmark. Banen skal være variert så man må lese terrenget, også er det omtrent samme regler som i golf med antall slag. Jeg kjøpte det inn fordi det var morsomt, men det er en ganske seriøs sport i både Danmark og Tyskland, forteller han mens han viser meg køllene. Til og med aktivitetene Roy byr på skal være litt annerledes.
GJENSPEILER NATUREN RUNDT OSS
Han åpner døra inn til drivhuset. Vakkert treverk og rikelig med lys slipper inn. Gammelt krimskrams rundt omkring og små detaljer en er nødt til å sette pris på. − Vi hadde mange tomatplanter langs her, men i en periode var vi så hektisk opptatt i restauranten at vi glemte dem av. Det eneste som virkelig trives er dette her, sier han og tar en stilk peppermynte. Lukta brer seg i hele drivhuset. − Den e så fresk og fin!
Matdrifta har vært i drift siden 7. juli i fjor, så de har bare litt over et år i drift. Han understreker at han har lite å referere til, men at det har vært godt med besøkende siden mai i år. Ulike firmaer har gjort bestillinger eller forhørt seg om priser, men jungeltelegrafen presiserer han at er den beste markedsføringen så langt.
− Når turister spør folk hvilke steder de burde besøke, er det mange som nå svarer at de må dra til Livland Gård og spise Lofot-Is. Isen og yoghurten har vært så populær i sommer at vi nesten har hengt på slep etter oss selv, og siden det bare er jeg som kan produsere is hender det at vi har gått tom for smaker, ler han. Plankene han serverer i restauranten har undertegnede bare hørt rykter om. Fjell av mat, har jeg blitt fortalt.
− Menyen i resturanten gjenspeiler naturen rundt oss. Matmora, Blålyngen, Torskmannen. Matmora er den desidert mest populære. Vi serverer ikke små fjøler. Det er planker. Det er størrelse på det. Den har vi utviklet helt selv. Jeg fokuserer veldig mye på opplevelsen rundt mat. Hvis du er utsulta bør du heller stanse på en bensinstasjon enn å komme hit, ler han.
INGEN SNARVEIER
Roy er utdanna kokk, og har studert mat og matkultur. Han interesserer seg for tradisjonsmat, og det var en av visjonene når han lagde den første menyen til resturanten. Livland Gård skulle bli den store matambassadøren i Nord Norge.
− Til hovedoppgaven min på skolen tenkte jeg at det mest norske jeg visste om er å ta tørrfisk og ødelegge med malingsfjerner. Lutfisk - det er norsk. Så det skrev jeg hovedoppgave om. Halvveis i studiet skjønte jeg jo at den var jo ikke norsk. Luftisken er første gang beskrevet første gang i 1552 i sagaen om det Nordiska folket, skrevet av en svenske. Men det er ikke sikkert den er svensk engang, den kan være fra Nederland, smiler han.
− Jeg hører folk er så redde for å bli påvirket av andre matkulturer og miste det norske, de setter piggene ut i frykt. Men fårikålen er ikke norsk heller, det var vi som hadde tynnere og slappere pengebok enn danskene, det er opprinnelig and i kål. Det kom til Norge, men vi hadde ikke nok ender, så vi putta i sau. Så selve fårikålen er jo norsk, men konseptet er fra Danmark.
«Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare!»
− Astrid Lindgren
− Jeg har en idé om at det ikke skal være noen snarveier. Jeg vil vite hva jeg putter i produktene mine. Jeg vil ikke ha sånt E296 og E947 som jeg ikke aner hva er. Så jeg har lest og dratt på kurs, men mye er fra LBT-skolen. Learing by Tryning, forteller han med et alvorlig ansikt, før vi begge braser ut i latter.
− Jeg har sikkert noen genfeil, jeg blir aldri helt tilfreds. Jeg må gjøre alt det de andre ikke har prøvd, litt sånn som Pippi Langstrømpe. Kunnskapene er der, og nå drar vi det med oss videre i det nye konseptet med mat og matopplevelse, basert på det vi har. Jeg kan ta hver rett og hente nesten hver minste ingrediens her i regionen. Bortsett fra sukker, for det er lite sukkerplantasjer her ute. Bare masse søte damer, glimter han.
− Vil du smake litt is? − Om jeg vil? Tror jeg må, ler jeg.
DÅRLIG MED SUKKERPLANTASJER HER UTE
Roy tar på seg forkleet og stiller seg bak iskremdisken. Her har vi smaker med navn
Les også:Kvinnen på balkongen
som Hjørdis, Haldis og Frøydis. Kompis, med en slump rom. Djengis, Oldis, Fjortis. Roy har kost seg med å navngi iskremene. Han liker å tulle. Det blir tre kuler, med brunost, rabarbra og blåbær, og arbeidsdagen kunne ikke blitt bedre. − Her ser du rabarbraen har noen sorte prikker i seg, det er ikke vanilje, det er tang! Alt i verden hater noe. Mennesker hater andre mennesker, og tang hater ferskvann. I møtet med ferskvann de hater ferskvann så mye at det nesten spyr når de får det på seg, og skiller dermed ut et gelatin som skal verne det fra ferskvannet. Det gelatinet klarer man å få ut selv om det har vært tørket.
− Skal tro om ikke jeg må sette på noe kaffe. Oj, jovisst, sier han etter å ha sjekket klokka, og løper inn for å stelle i stand.
Inne i gårdsbutikken har de både selvprodusert is, yoghurt og gomme, de har produkter fra Aaland Gård og Judiths Urtehage. Den ene veggen var tidligere i sommer fylt av skinn, men det er de helt utsolgt for etter sommeren.
− Vi samarbeider med Lofoten Seaweed, utrolig interessante og flotte damer. De kommer ofte susende ut hit fordi de vil teste noe nytt. Vi utforsker fremdeles hvilken tang som er best å bruke, og til nå er det svinetang som fungerer best. Jeg tenker det er derfor isen vår blir så svinaktig god, ler han.
NORD-NORSK MATAMBASSADØR
Han viser meg rundt i hovedhuset, som faktisk er den tidligere paviljongen til Svolvær Barne - og Ungdomsskole. Undertegnede var elev i dette bygget på tidlig 2000-tallet, og er særdeles fascinert over forandringen. − Jeg har jo innført litt nye ting her, blant annet fått bardisk inn. Vi vedtok i kunnskapsdepartementet at det skal integreres bartrening allerede fra grunnskolen, gliser Roy.
Det har absolutt skjedd mye endringer i det tidligere skolebygget, med kjøkken, restaurant og meieri. På det gamle lekerommet har selvfølgelig Roy sitt kontor. De overtok bygget i 2011, og har brukt lang tid på å pusse opp, og de har tilnærmet gjort alt selv.
I september skal Livland Gård være en av matambassadørene for Nord-Norge under den store matfestivalen Matstreif i Oslo. − Det blir spennende å se hvordan produktene våre klarer seg ute i den store verden, forteller Roy. Vi er der for å prate om det at vi er en sterk og «up and coming»-matregion. Her har vi for eksempel osteprodusenter i verdensklasse, det er inspirerende for andre å se at det går an. Det er litt for mange som hevder at nå blir det for mye konkurranse. Det er ikke sant. Det gjør ingenting at det er mange produsenter av noe. Vi er fortsatt ganske alene, det er plass til flere, og samarbeid med andre er flott, understreker han.
− Her på Sandsletta har vi jo to restauranter, og det er jo ikke fordi vi skal servere gjester herfra, vi hadde ikke overlevd med bare dem som kunder. Vi har flere kunder fra Kina og Italia, det er der markedet vårt er. Sist jeg sjekka var det ganske mange potensielle kunder fra Kina. Om vi får en liten promille av alle de folka, får vi jo ei helt vill omsetning, ler han.
− Det er mye som beveger seg ute i verden man må følge med på. Stadig flere har reist mye, og opplevd mye. Nå er det trendy å møte folk! Ikke statister. Ekte folk. Et nytt konsept som har tatt kontakt reiser rundt med folk for å «dra på besøk» hjem til folk. Vi skal stille opp og late som at vi faktisk har invitert et busslass på 50 mennesker inn til oss, og de skal få spørre og græve så mye de vil - og vi må lyve så godt vi kan, humrer han. Det folk vil ha nå er den autentiske opplevelsen av mat og folk, de vil oppleve Lofoten. Det er viktig å ta i bruk det vi har der vi er. I framtida vil det være viktig å ta vare på de lokale ressursene og de som kommer hit for å se Lofoten. Vi har alt vi trenger her, forteller han.
GALSKAP, FANTASI, HUMOR OG MOT
Livsverkstedet er et annet skilt som henger ved inngangspartiet. − Det er en samarbeidsallianse for tullinger, det er et litt crazy prosjekt. Det er jeg, en assisterende fantasiminister og en humørbonde. Vi pleide å ha årsmøter i utlandet for at ingen skulle snike på hva vi gjorde. Sakslista var oppmøte, og eventuelt. Og hvis det var noe som kunne hindre fremdrifta, så kunne eventuelt ett av de punktene strykes. Mottoet vårt er galskap, fantasi, humor og mot. Det er de fire hovedingrediensene våre. Vi har det gøy og gjør mye galskap, og det har utviklet seg til å bli mye morsomt ut av det. Den assisterende fantasiministeren har nettopp flyttet til Lødingen, og vi har noen idéer vi ikke har helt turt å lufte enda. Et år hengte vi ei snor mellom scena og drivhuset hvor folk kunne skrive ned en idé og lufte den på snora. Vi hadde ei stor lampe på midten, hvor folk kunne henge på lyse idéer, og da venta vi til det ble mørkt og så om de fremdeles var lysende ideer.
− Vi har jo arrangert mye rart. Verdensmesterskap i Sidesprang, hvor du måtte løpe sidelengs. Jeg bygde en gang en bane med strømgjerder - uten strøm - hvor en skulle dra en vogn i blinde, og bli dirigert av en som satt i vogna. Da kåret vi den som hadde det beste draget. Båtregatta hvor det var lov med dirty tricks, så folk tok med seg skrujern for å punktere hverandres gummibåter. Rakfisk-mesterskap, hvor jeg hev ut ei bøtte fisk, og det var om å gjøre å rake all fisken opp veien her. Media fanger opp sånne påfunn. Alt dette har gjort at vi har fått mye dekning og fått et positivt avtrykk på internett.
Galskapen har alltid vært en stor del av livet for Roy. Han er klar på at det ikke hadde gått uten hjelp. Noen av barna er involvert i drifta, men det er dama som får mest skryt. − Jeg kjører jo på og tror alt skal gå bra, men hun har kontroll på handbrekket. Av og til går det for fort og da bremser hun ned. Jeg kan klekke ut en svær ballong av en idé, men da kommer hun med spørsmål som punkterer ballongen. Har du tenkt på det? Pang så forsvinner ideen i røyk. Det har vært avgjørende for at vi er der vi er i dag. Hun har hatt forståelse for all den galskapen og gitt meg spillerom, smiler han.
− Når blir neste påfunn? − Nei det vet vi ikke, det har vært så hektisk at galskapen har måttet vente. Nå holder vi jo på å bygge opp denne opplevelses-biten, og skal få en ordentlig produksjon i stand så jeg kan få ansatte og ha litt fri, bli en frittgående Roy.
Les også:Slik jobbes det i kulissene før helgas store arrangement