Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i 2018.
VÅGAN 20.07.2018: Prosjektleder Harald Varvik Johnsen i Lofotkraft er velviljen selv når LofotenPluss spør om å få bli med på befaring. Vi har hørt helikopteret i de bratte fjellsidene nord for Rørvikskaret, og lurt på hva stolpene nede ved veien skal brukes til. Snart får vi svar.
OPPGRADERING
En solblank fredag morgen står vi klare ved helikopteret på Rødlimyra vest for Kabelvåg. Vi møter pilot Tor Eirik Larheim fra Helitrans, og de tre anleggsarbeiderne som snart skal opp i høyden for å tilbringe en lang arbeidsdag på Skakktindskaret. Vi får hjelmer til bruk på fjellet, og en kort briefing fra Harald før vi skal i lufta. – Det meste av kraftnettet i Lofoten ble bygget på 50-, 60- og 70-tallet. De gamle linjene er modne for utskiftning, og skal oppgraderes og dimensjoneres for framtidas behov. 600 nye strømmaster skal reises gjennom Lofoten – fra Kvitfossen i Vågan til Mølnarodden på Moskenesøy. Oppgraderingen skal gå i etapper fram til 2021, sier prosjektlederen.
– Den første strekningen fra Kleppstad til Leknes er ferdig. Og første delstrekning på denne fasen er fra Svolvær til Kleppstad, sier Harald, og forteller at de forsøker å bygge så mye som mulig langs den gamle traséen. – Vi bygger bit for bit, og kobler til den gamle linja i tilfelle det skjer noe. Slik sikrer vi hele tiden strømforsyningen, sier Harald.
UTFORDRENDE ETAPPE
Harald forteller at Skakktindskaret er et ekstra krevende område. Det er bratt, og svært rasutsatt. Av 600 stolper som settes opp i hele Lofoten, er det bare på Skakktindskaret at de er laget av stål. – Alle de andre mastene er laget av douglasgran, forteller Harald. I utgangspunktet var det tenkt å sette opp tremaster også på Skakktindskaret. Men stort strekk på strømlinja ned bratte fjellsider, og med tilleggsutfordringer som ras og ising på vinteren, valgte man ekstra kraftige master som ikke ble for tunge å frakte. – Det blir mye dyrere, men mye mer stabilt, sier Harald, og forteller at det er tre stålmaster totalt; én ved Rørvikskaret, én på toppen og én på den andre siden, mot Lyngvær.
Les også:Kvinnen på balkongen
Det blir fort teknisk når vi snakker strøm og anleggsarbeid. Harald forklarer tålmodig. – Vi skulle egentlig bruke fjellfundament for å feste mastene. Men fjellet var så dårlig at vi måtte skyte opp ei grop. I dag skal det støpes et betongfundament i gropa. 15 tonn betong skal fraktes i etapper fra betongbilen nede på E10, og helles i forskalingen som er laget for å forme betongen i gropa. Stålmastene plasseres i såkalte «stapper» og festes med én meter lange stålbolter, før det fylles på med fjellmasse. Det er et omfattende arbeid. – Men det blir veldig sterkt, sier Harald.
Nede ved E10 ligger stålmastene klare. Nå skal de flys opp i skaret og bygges opp, bit for bit. – Det er som Lego, forklarer Harald.
LITE FLYGING I DÅRLIG VÆR
Så er vi i lufta. Vante fjell som Glomtind og Vågakallen kommer mot oss fra en ny vinkel. På Skakktindskaret har vi ikke vært før. Her er bratt og smalt, og helikopteret har begrenset med landingsplass. – Sett deg rett ned på bakken, bare, når vi skal ta av igjen, sier pilot Tor Eirik. Sammen med anleggsarbeiderne på toppen driver han daglig presisjonsarbeid med frakt og helling av betong, og tunge master som skal bukseres på plass. Det er ikke alltid de kan fly. – Vi planlegger arbeidet ut fra værmeldinga, sier Tor Eirik, som forteller at det naturlig nok har vært noen utfordringer med det dårlige sommerværet i år. På Skakktindskaret har det vært ekstra vanskelig. – I dårlig vær går arbeidet saktere. Men det er hverdagen vår, sier piloten.
De tre anleggskarene er raskt i gang med arbeidet. Vi bukserer oss selv og fotoutstyret bort til Harald, som ser seg rundt i det luftige anleggsområdet. – Har det vært noen reaksjoner på all helikoptertrafikken her i sommer? – Ja, noen reaksjoner har det vært. Men alternativet er at vi kjører inn materiellet, og da kan du jo tenke deg hvordan det ville sett ut. Opp hit til Skakktindskaret er det jo uansett ikke mulig å kjøre, sier Harald, som samtidig understreker at det ikke nødvendigvis er så dramatisk med kjørespor i naturen. – De gror igjen, og naturen tar det tilbake. Men det er klart at ikke alle er like glade for dette. Det forstår vi.
– Er det andre måter å gjøre dette på, enn å bygge en ti mil lang trasé med høye master gjennom Lofoten? – Ja, forsåvidt, sier Harald. – Vi kunne lagt en sjøkabel, eller gravd en kabel en meter ned i bakken med alt det ville medføre av sår i terrenget. Jeg tror du kan gange det med minimum seks ganger prisen på det vi gjør her. Det blir så dyrt at det ikke er noe reelt alternativ, sier Harald, og påpeker at det er enklere å finne feil på linja når den går i lufta.
GODT SAMARBEID
Jan Inge Westermann er innleid byggkontrollør i forbindelse med utbyggingen av den nye strømtraseen. Han har erfaring med betongarbeid og bygging av høyspentlinjer, og har sin arbeidsplass ute langs hele linja. Han rapporterer til prosjektleder Harald hvis noe ikke er som det skal være. De to forteller om et godt samarbeid. – Prosjektleder Harald er også artisten og humoristen Harald, som vi kjenner fra diverse lokale opptredener. Er han like morsom på jobb? – Stort sett er han morsom. Men når historiene kommer fire ganger, er det kanskje ikke like artig, flirer Jan Inge.
Vi kikker inn i spisebrakka. Den er godt bardunert til fjellet, og utstyrt med varmeovn så arbeiderne kan få varmet seg og tørket klær på våte dager. Ved siden av spisebrakka står det en container, som fungerer som verksted og kontor. Overalt er det satt opp gjerder. – Vi følger hms-reglene på fjellet også. Sikkerheten først, sier Harald.
EN BAJAS FRA STRØNSTAD
Maskinfører Yngve Johansen kaller seg en «bajas fra Strønstad». Han mener han jobber i verdens beste kontorlandskap. – Jeg ville aldri byttet med en kontorist. Så mye penger tror jeg ikke de har, ler Yngve. Han sier at jobben er variert, og med stadig nye utfordringer. Arbeiderne har bakgrunn som forskalingssnekkere, sveisere og maskinførere.
– Har alt gått bra her oppe? – Det meste går greit, og problemer er til for å løses, mener Yngve, som ikke kan komme på noen særlige kriser i prosjektet så langt. – Det må ha vært den dagen vi glemte kaffekanna. Det var en tung dag, ler han.
STRENG TESTING
På vei ned fra Skakktindskaret forteller Harald at en viktig del av jobben som prosjektleder består i å reise rundt og sjekke leveranser i land som Polen, Finland, Tyrkia og Sveits. – Alt materiell produseres på bestilling fra leverandører i disse landene. Og da gjøres det tester på alt. For eksempel stål. Vi tester det til det ryker, sier Harald. Stolpene i tre bestilles fra Finland. – Vi reiser dit, og kontrollerer hver enkelt stolpe som skal brukes. Og det avgjøres på forhånd hvor i traséen de enkelte stolpene skal stå, med beregning av styrke og lengde, sier Harald. I etterkant skal hver montering dokumenteres med foto, så man ser hvordan de er forankret i bakken.
Det er mye dokumentasjon å forholde seg til når man skal lage strømlinje.
– Det viktigste arbeidsredskapet vårt er en plan for miljø, transport og anlegg (MTA). Den skal sikre at vi ikke gjør mer ødeleggelser enn høyst nødvendig. Alle mulige forbehold plottes inn: naturvernområder, kulturminner, flyforbud i hekkesesongen – kort sagt alle mulige, lokale verneinteresser som det skal tas hensyn til i hver byggeperiode, sier Harald, og forteller at reaksjoner likevel ikke er uvanlig. – Vi har fått en reaksjon på at vi har krysset Prestvannet i Kabelvågmarka. Det ble sagt at tiltaket ikke var konsekvensutredet, men det stemmer ikke. Grunneiere, kommuner, friluftsinteresser og andre – alle skal høres, sier Harald, og forklarer at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har konkludert med at «ulempene for enkeltpersoner er mindre enn fordelene for storsamfunnet» i sitt konsesjonsvedtak. – Vi måtte altså søke om konsesjon på denne linja, selv om traséen lå her fra før.
ALT SKAL RYDDES
Når traséen ferdigstilles i 2021, skal det gjøres mye etterarbeid i traséen. – Jobben er ikke bare å bygge nytt, men å rive det gamle. Det kan være en farlig jobb, med høye master som blir ustabile når du tar ned ledningene, sier Harald.
Til slutt skal restene av de gamle stolpene kuttes 20 cm under bakken, og dekkes til med jord. Felte trær skal kappes, brukbart trevirke ryddes og gjøres tilgjengelig for grunneier. Og det skal ryddes, så det er mulig for folk og dyr å ferdes i traséen.
– Det er jo et naturinngrep, og vi prøver å gjøre det så skånsomt som mulig, sier Harald. Han innrømmer glatt en ambivalens i forhold til oppdraget. – Det er sikkert finere her oppe uten den masta. Men vi må forsyne Lofoten med strøm. Det blir enten her, eller en annen plass, sier prosjektlederen.
STÅLMASTENE SKAL OPP
Vi skriver september. Det er gått to måneder siden LofotenPluss var på visitt i Skakktindskaret. Betongfundamentene er ferdigstøpt, og klargjort for montering av stålmastene. Etter planen skal mastene flys opp den 26. september. – Været vil avgjøre om det blir flyging eller ikke, sier kommunikasjons- og kundesjef Siri Sund i Lofotkraft.
Sund forteller at alle stolper mellom Mølnosen og Kleppstad i Vågan er reist, med unntak av ett mastepunkt ved Rødlimyra. Arbeidet med å strekke linja mellom Olderfjorden og Kleppstad er ferdigstilt. Her pågår nå innfestinger og tilkoblinger, men Lofotkraft regner med å være ferdig om et par uker. Ny kabelendemast på linja mot Kvitfossen i Osan er nå ferdigstilt. – Her vil det pågå arbeid med legging av jordkabler mot den nye transformatoren i Osan frem til midten av oktober, forteller Sund.