Tom Guneriussen

MENNESKEKROPPEN e en forunderlig sak. Tenk bærre på det herrane fine kretsløpet. Ja, æ tenk nu først og fremst på dettan med maten. Det e lekså så naturlig. Det som går inn, det kjæm ut. Og i vårres moderne samfunn e det jo en heil masse regla førr kor det ska hen. Ja, altså, det som kjæm ut. Storpampan i kommunan, dæm sett å styre og klække ut en heil skokk med plana førr sånt.

Sånn va det også førr de fåtallige husan som låg puinn bergflogan, heilt på nordsia. Utvågen va det nån som kaillt den førrsektige husklønga.

Det passa jo førrsåvidt bærre fint det. Den hærr husklønga låg heilt yst utimot havet og klort seg fast tell svabærgan som om dæm va redd førr å fer på sjyen. Det va stort sett bære gamlinga som bodd her ute.

Gamlinga i gamle hus. Folkan på kommunen hadd aldri brydd seg nokka meir med Utvågen, eiller ka folk her ute gjord førr nokka.

Heilt tell i fjor, sånn på ettersommar'n. Han Jonas og kjerringa hass, ho Gunnlaug, fainn ut at dæm sku bygg ut den littje littje sjåen som dem bodd i.

– Æ vil ha et nytt bad inn, Jonas, hadd ho Gunnlaug førlangt med pipstemmen sin.

– Æ e lei av å spreng utom novva bære førr å få gjort nokka førnødent. Vi levv faktisk i nitti-åran, Jonas, og ho Kari inni bygda ho har bygd ut førr lenge sia, og det vart ikkje så frøktelig dyrt. Hør du ka æ sei, Jonas?

Han Jonas va ikkje en fyr som va av de tøffaste. Mainn kuinn vel heller sei det sånn at han va en førsektig fyr som vesst ka ett messførnøyd kvinnfolk kuinn stell i stand av uroligheta.

– Jau...

Han drog nu litt på det.

– Du får vel få det herrane badet dett.

Og sånn blei det.

HAN JONAS va en sånn derre «sjøllaga mainn», eller en «self made man», som dæm sei i Amerika, som nu sku gjør alt sjøl. Han drog tell bygda og henta plank og sprang i fjæra og drog tell veies rækstokka og ruindstein.

Det tok ikkje lange tia før mainn kuinn se at her va det arbeid på gang. Så kom folkan fra kommunen.

At det va han derre småførrædar'n to hus lenger bort som hadde sladra, ja det va det ingen tvil om. Like fuillt va dæm no her.

– Hvis De skal bygge ut Deres hus, Herr Sevaldsen, så må De nok ha en skikkelig kloakk. Vi må tenke miljø i våre dager, skjønner De.

I korte trækk va det nokka sånt han sa, søringen som jobba førr kommunen. Han Jonas hadde jo hørt om kloakk, skjønt aldri sett en på nært hold. Dettan med miljø va det verre med. Men, men. Kloakk sku dæm få. Han Jonas grov, og han Jonas jobba tell heile stasen va ferdig. Ho Gunnlaug va overmåte førnøyd.

– Åh... du e nu flenk du, Jonassen min.

Badet, det vart fint det. Rektignok kuinn du sjå dagslys hist og her imellom væggan, men ho Gunnlaug slapp å spreng utom novva om morran.

DET HERRANE BADET var fint i en sånn omtrent trevekkes tid. Så va det slutt. Dokker skjønna, han Jonas hadde grævd denne grøfta te den dær kloakken som kommu'n absolutt sku ha. Grøfta gjekk litt bortover plæn, uinder ei lita rot, ruint nån steina og inn i en tank som naboen, han gamle sersjant Karoliussen hadde ligganes litt nerri bakken.

Det va han Jonas som først fikk en anelse om at nokka ikkje va heilt som det sku vær. Ho Gunnlaug hadde fora han med ertesuppa og flæsk og han Jonas hadde ikkje spart på inntaket. Nu va det natur'n som vil ha sett, og han tusla ut på det knaillfine nye avtredet. Det va lekså en fryd å sætt seg ner innomhus istedet førr dein derrane utedassen som dæm før fór å sprang ætter. Ho Gunnlaug va kanskje ikkje så dom likevæl?

Han satt nu der og fræst, sånn som mainn gjør etter ett sånt kalas, men det va ikkje før han va ferdig at teng begynt å bli småproblematisk.

Aillt som vanligvis fór nerigjønna hollet oppført seg ikkje som normalt. Det som derimot skjedd va at heile skåla fyltes med vatn, og luringan bærre låg der å duppa som småsjarkan innførr moloen. Han Jonas trudd ikkje sine egne aua. Ka? Va nydassen tætt? Først prøvd han å gje skåla ett lite spark, sånn nermed røret. Det kom en lyd opp fra djupet. Det va omtrent som når han far, i sine vælmaktsdaga, hadde trøska i seg en halv kasse pils, og kollsyra kom ut i samla flokk. Han Jonas sto bærre å kikka. Dettane herrane mått han gjør nokka med. Skjønt kloakk va jo ikkje hannes sterkaste sia.

MEN HAN JONAS va ikkje tapt attom en stol. Som tidligare tunnellarbeiar og kaisjauar ressonert han seg fram tell at en kloakk bærre va en liten tunnel, sånn egentlig. Ætter en liten komferanse med ho Gunnlaug vart de enig; «Jau, en kloakk e en tunnell».

Han Jonas strauk te bygda igjen og vart borte i fleire tima. Kuinn mainn åpp'n store tunnella så kuinn en vel åpp'n en tætt kloakk.

Han kom bæranes med en stor kasse, sætt den fra seg inne på nybadet og fekk tak i han Sivert som hoildt tell tre hus længer opp.

– Hør her Sivert, førklarte han Jonas.

– Du går nerover mot tanken hass Karoliussen, så ska æ åpp'n i deinna einden.

Det heile va ganske ænkelt. Han Jonas sku vær skytarbas, ho Gunnlaug assistænt og han Sivert sku hør ætter positive lyda som kuinn tyd på at kloakken va fin igjæn. Han Sivert bærre glist i julenisseskjegget og la seg på knean nermed tanken. Han Jonas stappa dynamitten nerri skåla inne på badet og skjølla ner mens han stappa ætter med en langkost.

– Svarte, grynta han messførrnøyd ætter første forsøket.

Heile greian fór så fort fort nerigjønna røran at han møsta ledningan ætter. Men han Jonas hadd meir. Det gjekk ikkje bedre enn at han brukt aillt han hadd før han fekk det tell.

– Du Jonas, vil ho Gunnlaug vette... – Kor mykkje e det nerri der nu?

Gubben kikka på æska.

– En sånn tjue kilo vil æ tru. – Ja bli det ikkje åpent nu så trur æ bærre vi kainn gløm det.

– E DU KLAR, SIVERT?, kauka han Jonas.

Jauda. Skjæggen nerpå plænen, han va klar.

– Tar du å fyre?, sport han kjerringa.

Ho nekka og trøska de to tynne ledningan i stekontakten over vasken. Det tok bærre et halvt sekund før han Jonas skjønt kor det bar hæn. Bakken resta og ute på plænen for det ei søyla av ild, svovel, jord og mainnskit fæmti meter rætt te værs. Det brølt oppigjønna røran og deinn fine nye toalættskåla for som en rakætt opp gjønna taket. I ei blanding a førskrekkeøse og lufttrøkk stompa han Jonas og kjærringa ut gjønna kvær sin sievegg og ut på plænen, mens sjåtaket rauk ner så flisfokket sto.

Nydassen for to huinner meter rett te værs før deinn gjekk i bane utover vågen og tok vatnet et stykkje længer ut. Han Jonas satte seg litt opp og resta på hauet, og gjønna all røyken kuinn han sjå han gamle Karoliussen som sto på altantrappa med pysjamasbukse og uniformsjakke. Han hadde en skarpladd Krag-Jørgensen i nævvan og sto å kauka etter tyskert'n.

Det byint å rægn ferdigspiste brødskive og meddagsmat, og lokta av resirkulerte erter og flæsk vart påtrænganes. Han Sivert låg fræmdeles på knean nerpå plænen med et stort holl framførr seg. Han va glattraka som en onge, både i fjæset og på skolten. Svart i auan og naken som då han kom ut av mors liv. Ja, sånn bortsett ifra nån strime av unnboksa som einnu klorte seg fast ruint deinn snybleike hækken.

– HØRT DU NOKKA, SIVERT?, klart han Jonas å kreist itu seg.

Han Sivert gliste tainnlaust.

– J.. j... jau. Æ trur han e å... åpen nu.

Ho Gunnlaug satte seg opp og glodd førverra på deinn vedhaugen som inntell nylig hadde vært nybadet derres. Ho hadd etter ættertenksomt utrøkk i auan.

– Du Jonas! Ho va lekså litt kleis.

– Trur du ikkje æ svælt gebisset. Nu blir æ pokka nøidd tell å ét maten først og tygg han ætterpå.

Han Jonas tørka soten utav fjæset og stavra seg på beina. – Det e ikkje så farlig, sa han mens naboan begynt å samle seg. – Vi e då assurert.

Ikkje længe ætter sto et heilt nytt bad ferdig utpå gammelsjåen, satt opp utav en sånn derre entreparnør deinne gongen.

Ho Gunnlaug e overmåte førnøyd og han Jonas går bærre og glise. Som sagt - han Jonas han ordna det mæste.