Eivind Biering-Strand
Vi spanderer tidløse intervjuer og reportasjer med lesere av Våganavisa.
– I utgangspunktet hadde jeg lyst til å reise til jeg gikk i grava. Men du må jo være litt realistisk og ikke bli helt forskrudd. Jeg har hjemvendte kamerater som aldri klarer å omstille seg. Skal du ha en normal alderdom, så må du avslutte en gang.
Tore Christian Jenssen ser utover det mørke vannet i Lågen og de myke slettene i naturreservatet som omgir familiehuset på Grunnfør. I bakkant sager toppene på Melskollen, Bontinden og Mannstoppene et tagget mønster i den regnvåte himmelen. En av få obligatoriske forstyrrelser på denne tiden av året er bobilene som jevnlig siger forbi. Mange stopper og tar bilder av husets velholdte hage, som om sommeren har blitt en liten attraksjon med sin fargesprakende symfoni av blomster. Her er rekker og rader med planter i alle farger og fasonger som rammer inn plen og hage.
Mannen vi møter viet livet sitt til å rydde opp i helvete på jord.
Men her hjemme har han skapt sitt eget lille paradis. Kanskje for å mure opp et slags dike av beskyttelse mot endeløse minner av død gjennom 21 utenlandsoppdrag i de skrekkeligste katastrofeområder.
– Jeg har 800-900 planter men i år ser det ut som det blir dårlige resultater. Jeg synes likevel det er artig å holde på med. Ikke for å høste, men for å se at det gror, sier han.
På vindstille dager som dette tenker jeg at dette må være et av de fredeligste steder på jord.
Fra terrassen ser vi rett ut i storhavet som i dag ligger som et stille vannspeil mot fjell og fjord. Kanskje hadde folk på kysten av Indonesia den samme følelsen 2. juledag i 2004, der de våknet opp til avslappende bølgeskvulp mot hvite strender, intetanende om jordskjelvet som målte 9,1 på Richters skala snart skulle presse et svart inferno av vann og gjørme inn over landet.
Tore Christian Jensen var første nordmann blant nødsendingene som ankom Banda Ache. Kystbyen på Sumatra fikk det første og tøffeste møtet med tsunamien. 90.000 mennesker omkom da de enorme vannmassene knuste bygg og infrastruktur i byen til pinneved. Jenssen har tidligere beskrevet området som Hiroshima og Nagasaki.
– Omfanget av katastrofen var ufattelig. Men det var samtidig en enkel jobb å angripe. For her handlet ikke om å redde liv. Nesten alle var døde. Det var bare å konstatere at det hadde skjedd. Da er det verre med hungersnød, hvor man kan redde liv, men hvor det aldri blir gjort nok.
Tore jobbet i et team bestående av ni nordmenn utsendt fra UD i Ache-provinsen, i tillegg til mannskap fra Røde Kors, som kom senere.
– Jeg og kona hadde vært på fest i Laukvika 2. juledag. Ungene så hendelsene på tv og ba meg stå opp. Klokka 10 ringte telefonen og jeg ble bedt om å dra med det samme. Jeg må innrømme at formen ikke var noe særlig, men det var jo bare å hive seg avgårde.
Vi blar oss gjennom et omfattende bildearkiv fra Tores liv i utlandet. Bunker med CD-plater og tjukke fotoalbum. Bilde etter bilde med tragedier og død. Kvestede krigsofre og utsultede småbarn. Men også glimt av hverdagsliv og det sterke samholdet hjelpearbeiderne imellom sammen med de rammede.
– Selv et grusomt motiv kan bli fint med en god fotograf bak kameraet, mener Tore.
– Men under tsunamien var det såpass kraftige inntrykk at vi måtte avblåse etter tre uker. Du vasset i elendighet hele dagen. Vi måtte bare komme oss bort en periode.
Over 234.000 mennesker omkom i tsunamien, deriblant 84 nordmenn og over 500 svensker. Mediedekningen var voldsom og bildene som rullet over tv-skjermene den romjula ubeskrivelige.
– Bølgen var noen steder 40 meter høy, og det sies at den traff land med en fart på 300-400 km/t. Alt var borte. Tenk deg at du ser utover Oslo og at ingenting er igjen. Det eneste jeg fant god i behold der nede var en dreiebenk som var boltet fast i bakken, sier Tore.
– Naboeiendommen vår ble omgjort til ei massegrav, der 90.000 var gravlagt da jeg dro hjem. Det er ikke noe menneskelig du kan gjøre. Oppgaven er å lindre, rydde opp og få ting opp å fungere igjen.
Tore jobbet et halvt år i Ache-provinsen. I dag mener han det var for lenge.
– Det er skadelig å være der over så lang tid. Det er rett og slett ubehagelig, både med tanke på klima og alle inntrykk.
Likevel hadde Tore bare så vidt gjort seg ferdig med tsunamien, da et nytt jordskjelv, denne gang i Pakistan, krevde 70-80.000 menneskeliv. Tore rykket ut på nytt.
– I Pakistan var det ingenting å lete etter. Masse folk som bodde oppe i fjellsidene ble ristet ned og begravet under massene. Flere steder måtte du ned 200 meter for å finne noe. Det var kun de rike som kunne bo nederst i dalbunnen og mange frøs i hjel, sier Tore.
Som en kuriositet har han senere funnet ut at nødutsendingene i Abbottabad hadde camp og militærleir like ved huset til Osama Bin Laden, som amerikanerne noen år senere identifiserte og jaktet fram. Han forteller samtidig at teltene i campen ble levert av Norlense på Fiskebøl.
– Jobben krever at du må beherske det meste, fra å grave grøfter til å tømme et mobilt toalett. Teamene reiser ned med sykepleiere, elektrikere, snekkere, rørleggere og norsk mat for å klare oss i 70 dager. Når vi trekker oss tilbake utdanner vi lokale folk som kan drive campen videre forklarer han.
Tore er opprinnelig født på Stokmarknes, men delvis oppvokst i Bergen. Et par år bodde familien i India, der faren ledet noen fiskeriprosjekter for Norsk Utviklingshjelp.
– Det var kanskje der nede jegble bitt av basillen, inspirert av pappa som alltid var nysgjerrig på verden, sier han.
Tanken om en karriere i politiet ble kortlivet. Etter en liten periode som politiaspirant gikk han lei og ville ut i verden igjen. Etter at han reiste til Libanon som 22-åring har han aldri sett seg tilbake. Tore var en av de første som tjenestegjorde i Libanon i Norbatt 1, som ung løytnant midt på 70-tallet. Først unnagjorde han tre kontingenter i det krigsherjede området. Så ble det ytterligere to til.
– Soldatene sier at de har det tøft i dag. Men den gangen var det helt andre forhold. Jødene skjøt over hodene våre, falangistene skjøt over hodet våre og det samme gjorde PLO. Men det var nettene hvor vi ikke hørte noen smell rundt oss, at vi virkelig mistet nattesøvnen. Da fryktet vi at det virkelig var noe stort på gang, forteller han.
Debrief og psykologisk oppfølging i etterkant eksisterte ikke den gangen.
– Vi visste ikke hva en psykolog var for noe. Du måtte lære deg å prosessere og filtrere inntrykkene på egenhånd.
– Det er kanskje stygt å si det, men terapien vår handlet om befalsmessa og ei flaske brennevin. Å få opp befalsmessa var ofte første prioritet når vi ankom til nye steder. Jeg husker at Ringnes fraktet ned hele flylaster med øl til oss. Men oppi alt dette tok vi vare på hverandre. Hvis noen fikk for mye, så ble de godt ivaretatt. Selv har jeg i dag et avklart forhold til alkohol. Men det er ikke tvil om at mange veteraner lider av store alkoholproblemer.
Huset på Grunnfør kjøpte han og Kari for snart 20 år siden, etter et tidligere opphold i Laukvika.
– Vi måtte slå oss til ro en plass. Her ute fant vi fred og ro, som vi begge er glad i.
Sammen har de to voksne sønner og fire barnebarn, som begge bor i nærheten av Narvik.
– På sikt har vi har lyst til å flytte den veien vi også. Vi ønsker å komme nærmere familien, sier Tore.
Han har vært i internasjonal tjeneste i hele 35 år. Hungeren etter å dra ut var alltid større enn stemmene som antydet at det kanskje eksisterte fredeligere karriereveier hjemme.
– Er det eventyrlysten som har drevet deg?
– Er det ikke Ludvig Holberg som skriver noe om undringen på hva som er på andre siden av det høye bjerget? Det har alltid preget meg å se omfanget av den menneskelige lidelsen i verden. Jeg har hatt en sterke iboende lyst til å reise rundt og hjelpe alle. Samtidig er det interessant og givende. Du ser helt konkrete, tydelige resultater av jobben som blir gjort.
Blant annet jobbet han halvannet år i Sør-Sudan, hvor han ledet et ernæringsprogram midt i en av de verste sultkatastrofene verden har sett.
– Det var helt forferdelig å komme inn der. Folk døde som fluer rundt oss. Døden jobbet så raskt at vi til slutt ble fri for pasienter.
Fra godstolen hjemme i stua er det lett å bytte tv-kanal når vi advares mot sterke bilder fra hungersnøden. Elendigheten blir så fjern og uhåndgripelig. Dødstallene for store til at vi evner å ta dem innover oss. Disse bildene har vært Tores hverdag, i uker, måneder og år. Han forteller at han har veid små barn for å avgjøre om de har livets rett eller ikke.
– Hvis ungene ligger 40 eller 50 prosent under normal kroppsvekt har de ikke livets rett. Dette fordi underernæringen har påført ungene hjerneskade. Da må du si til foreldrene at det ikke finnes håp. Så tar de ungene med seg og går hjem.
Samtidig har innsatsen til Tore og andre hjelpearbeidere reddet livet til tusener. Han var en av de første fra Norge som fikk befatning med en ebola-epidemi helt i startfasen. Jobben med å hindre et større utbrudd var brutal, men effektiv, minnes han.
– Helikopteret vårt landet midt i en landsby, der den lokale høvdingen viste meg ei gruppe mennesker som lå strødd i ei trehytte. Det viste seg at de var smittet av ebola og vi måtte dermed evakuere et område på størrelse med Troms fylke. Det er en skrekkelig sykdom, og den eneste måten å effektivt håndtere ebola på, er å isolere sykdommen. La smitten dø ut av seg selv, sier han.
Den samme, fra utsiden hjerteskjærende, fremgangsmåten blir brukt for å begrense spredning av Aids.
– Det fins landsbyer i Afrika der 90 prosent av innbyggerne har Aids. Det eneste du kan gjøre er å isolere dem. Opprette portforbud og la livet gå sin gang.
– Litt av det samme opplever jeg med krigene i Afrika. I dag reagerer vi kanskje litt hvis 100 mennesker blir drept i en stammetvist. Men det er ingen ting mot stammekrigene hvor en halv million mennesker blir slått i hjel i løpet av en måned. Folkmord av sorten vi så i Rwanda har vi hatt i Afrika i 1.000 år. Det er først når media har kommet inn at vi har blitt oppmerksom på det, mener han.
Administrasjon og sentralt lederansvar har aldri interessert Tore. Han brenner for den operative innsatsen i felten og ved fronten.
– Jeg er for rastløs. Et feltmenneske. Jeg må være ute der det skjer.
– Du liker å improvisere?
– Du må bare handle. Det er ikke tid til å vente på at noe skal skje. Du må bare hive deg rundt, sier han.
En gang avverget Tore en meslingepidemi i sentral-Sudan, som nødhjelpskoordinator under våpenhvilen i landet. Historien sier mye om hvordan politikk og mistro kan vanskeliggjøre humanitært arbeid.
– Meldingen var at meslinger hadde rammet et område på størrelse med Lofoten, der en rekke barnedødsfall relatert til meslinger var rapportert. Vi var nødt til å gjøre noe. Problemet var at vi først måtte inn og forhandle mellom geriljaen og Nord-Sudan. Skepsisen var enorm. De ville overhodet ikke ha vaksiner fra Nord-Sudan, fordi de fryktet vaksinene var tilsatt gift. Vaksinering av egen befolkning kom ikke på tale før vi fikk fraktet vaksiner inn fra Kenya, forteller han.
Neste utfordring var å skaffe tilstrekkelig med folk til å utføre vaksineringen. Tore forteller at de ga lokale folk opplæring ved å stikke engangssprøyter inn i en mango. Eneste kvalifikasjonkrav var at de måtte være i stand til å skrive sitt eget navn.
– Det var effektivt. I løpet av ei uke massevaksinerte vi 40.000 mennesker. Utbruddet startet ved at en smittet mann fra Khartoum kom inn i dette området som aldri hatt meslinger tidligere. Han klarte å smitte hele området. Uten vaksinen kunne 140.000 mennesker strøket med. Det var jeg ganske stolt av.
I følge Tore har et menneskeliv i Afrika liten verdi. Å miste ett, to eller barn er helt normalt der nede.
– En sjåfør jeg hadde i Etiopia spurte om han kunne få fri neste dag. Han skulle bare begrave sønnen sin. Mannen kom tilbake like etterpå. Jeg møtte også en vaktmester som hadde mistet familien i en lastebilvelt. Han spurte om fri i to dager, siden kona og to barn var omkommet i ulykka. Men så var han tilbake og livet gikk videre. Sorg er det ikke tid til. I stedet har de gråtende kvinner som uttrykker sorgen på vegne av alle. Der nede mister de så mange unger og familiemedlemmer at livet bare ville gått bort i å sørge. Døden er hverdagen deres.
– Det gjør inntrykk?
– Ja, kulturforskjellene er fascinerende. Det er jo ikke lenge siden vi feiret gravøl her i Norge. I andre land har man jo omtrent full fest når folk går bort.
Totalt har han deltatt i 21 utenlandsoppdrag og fra slutten av 90-tallet gikk det slag i slag. Hungersnød i Angola og Sudan, krig i Sierra Leone. Senere kom naturkatastrofene.
– Det føltes noen ganger som jeg bare såvidt var hjemme mellom slagene og sa hallo og adjø, sier Tore.
Samtidig som ungene vokste til hjemme, havnet Tore rett som det var i ekstreme situasjoner. En gang ble han og en kamerat holdt som gisler av rebeller i Sierra Leone.
– Jeg har bestandig vært litt kraftig av meg og rebellene var tydelige på at de skulle slakte og spise meg. Situasjonen løste seg da rebellene skjønte at kompisen min var øltørst. Det endte med at sjefen tok oss med i bushbaren, ler han.
Selv har han aldri blitt skutt eller såret direkte, men Tore har ofte hørt kuler og bomber plystre rundt ørene.
– Fordelen i Afrika er at kalasjnikovene deres ikke er så treffsikre. Og i Nord-Sudan brukte de gamle russiske bombefly som bommet på alt. Du skulle være rimelig uheldig om du ble truffet i hodet av slike våpen.
– Får man ikke dødsangst?
– Nei. Men det som i stor grad har berget meg, er galgenhumoren. Uansett hvor jævlig og grotesk situasjonen har vært, klarer man å vri det over til noe humoristisk. En gang rygget jeg og en fotograf over fem lik ved et uhell. Det var ikke et pent syn, men du kommer deg videre ved å vri det om noe sykt, sier han.
Vel inne i huset forteller kona, Kari, at hun stort sett alltid har følt trygghet rundt mannens reiser. Selv om det noen ganger har vært måneder uten så mye som et livstegn.
– Det har vært enkelte oppdrag innerst i Afrika, hvor det gikk måneder før jeg hørte fra ham. Da blir man engstelig, men jeg hadde samtidig to unger som skulle beskyttes og ivaretas. Det gikk egentlig veldig bra. Jeg sa aldri nei, han fikk alltid lov å reise.
– Det var kanskje vanskelig å holde ham tilbake?
– Ja, jeg kjenner jo godt hvor inderlig trangen hans er til å hjelpe og bidra, sier Kari.
Selv legger ikke Tore Skjul på at det har vært tøffe tak for familien. En periode var det så hektisk at familien måtte fly til Afrika for å treffe han.
– Det har nok tidvis vært tøft både for Kari for ungene, særlig mens de var i alderen mellom 4 og 16 år. Samtidig har de lært seg å ta vare på hverandre og bli veldig selvstendige. Jeg tror ikke de har tatt skade av det. Tvert imot, sier Tore.
Underveis har han møtt hjerteskjærende skjebner han aldri vil glemme. Blant annet forteller han om et sterkt møte med en familie som bodde nær den lokale campen til FNs Høykommissær for Flyktninger i Sierra Leone.
– Familien hadde ei nydelig, intelligent jente på 16-17 år som het Fathima. Da jeg kom på besøk neste gang og spurte etter henne, fortalte de at Fathima satt for seg selv i bakgården. Rebellene hadde kappet av henne både armer og ben. Og hun var samtidig åtte måneder på vei etter den påfølgende massevoldtekten.
Han legger til:
– Det var mange slike skjebner. Og det samme så jeg i Somaliland og Etiopia. Barnesoldatene i Sierra Leone. Du er til stede og du ser. Men du er maktesløs. Dette er ofre for menneskeskapte konflikter. Og det gjør meg forbanna. Det er den vestlige verden som har skapt helvetet i Angola, Etiopia og Sierra Leone, alt for å sikre oss tilgang til diamanter.
Hjemme på Grunnfør går livet i et helt annet tempo. Tore er i dag ufør og fyller dagene med plantestell i hage og drivhus. Familien har også hytte og båt. Det er mange prosjekter å sysselsette seg med.
– Høsten og vinteren er jeg opptatt med musikken, som kantor i Frimurerlosjen. Jeg har spilt i losjer fra Hammerfest i nord til Bodø i sør og fra Narvik ut til Svolvær. Musikken gir meg mye og losjen har alltid vært et fantastisk møtested, sier han.
Til tross for de mange reisene, finnes det knapt spor av yrkeslivet i huset. Ikke så mye som et bilde eller diplom på veggene.
– Jeg har jo masse liggende, men det er ikke noe jeg orker å dra fram.
– Du burde skrevet bok? – Mange har sagt jeg bør få noe ned på papiret, jeg har en relativt unik historie. Men jeg mangler overskudd til å sette i gang med et slikt prosjekt på egenhånd, sier Tore.
Han har liten sans for måten eksempelvis Joshua French kapitaliserer på sine opplevelser i Kongo gjennom kostbare foredrag.
– Jeg synes faktisk det er en skam. Moren har stått på og jobbet helt utrolig for ham. Han skal være glad for at Norge har brukt 18 millioner kroner på å få han heim. Så kom heim, hold kjeft og gjør noe fornuftig! Det mener jeg. Jeg gidder verken se filmen eller lese boka hans.
I motsetning til mange av kollegene fra de internasjonale oppdragene har ikke Tore pådratt seg alvorlige grader av posttraumatisk stressyndrom (PTSD) i etterkant.
– Jeg har PTSD, men merker heldigvis ikke så mye til det. Alle nettene er ikke like gode, men jeg har aldri hatt mareritt som følge av noe jeg har opplevd, sier han.
Tore mener derimot at oppfølgingen fra NAV her hjemme direkte har bidratt til hans opplevelse av PTSD.
– På slutten av 70-tallet fikk jeg påvist kronisk malaria, registrert som yrkesskade fra Angola. Jeg var nær ved å stryke med to ganger, sist gang hadde jeg 41,5 i feber. Som følge av dette har jeg forbud mot å reise inn i Afrika flere ganger. Likevel tok det tre-fire år å komme gjennom løpet med NAV, og på grunn av fortvilelsen og maktesløsheten i møte med systemet, så fikk jeg PTSD.
Han har gode venner som har gått fullstendig i oppløsning etter å ha vært ute.
– Problemet er å komme hjem igjen. Familie, venner og omgivelser aner ikke hva du har vært gjennom, og du kan heller ikke forvente at de skal forstå. At de skal forandre seg på grunn av dine erfaringer. Nå fokuseres det i større grad på debriefer, der du settes i stand til å fungere hjemme. Du må jobbe med deg selv og det settes begrensninger på oppholdet. Tidligere kunne du gå fra den ene kontingenten til den neste, så mange år du ville, uten å være hjemme i det hele tatt. Selvsagt måtte det gå galt for noen, sier Tore.
Selv er han aktivt medlem i Veteranforbundet og har de siste årene engasjert seg tungt for veteraners rettigheter og anerkjennelse. Tore er lei av festtaler og tomme løfter. Han mener det bør etableres en krigsinvaliditetspensjon, ikke minst med tanke på ektefellens rettigheter hvis man faller fra.
– Det er akkurat som med krigsseilerne. Vi må kjempe og kjempe og kjempe for våre rettigheter. Eksempelvis er det lovfestet at militært personell som er påført skade eller sykdom i utenlandstjeneste skal ha erstatning. Det står i lovboka, men likevel stikker NAV kjepper i hjulene. Du skal være frisk og oppegående for å ta den kampen, slår han fast.
Tore påpeker at det lenge har vært tabu å snakke om PTSD, selv om ettervirkningene har resultert i flere alvorlige hendelser opp gjennom årene.
– PTSD er en helt normal reaksjon på tøffe opplevelser. Men alt handler om hvordan det takles av helsevesenet. Kommer det en ungdom med psykiske vansker inn på et legesenter burde legens første spørsmål være: “Har du vært ute?” Det kan umiddelbart gi noe å ta fatt i. Dessverre finnes det lite kompetanse og ikke noe behandlingstilbud. Jeg har sendt mange brev, men myndighetene skyver bare ansvaret ut til helseforetakene.
Til tross for tøffe tak på hjemmebane og sterke bilder som stadig snurrer på netthinna, uttrykker Tore fortsatt et savn om å reise ut. Mens vi rusler rundt i hagen, mellom jordbæråkeren og storslått Petunia i full blomst, uttrykker han fortsatt en lengsel mot fronten. En trang om å organisere innsatsen og berge de svakeste.
– Lysten på å komme meg ut igjen forsvinner aldri. Hjertet mitt ligger i Afrika. Jeg har bodd i leirhytter uten strøm og i de kummerligste forhold. Særlig var tida i Sør-Sudan, da jeg virkelig hadde det jævlig, helt fantastisk. Bare noe så enkelt som å legge seg om natta under den afrikanske stjernehimmelen og høre sangen fra landsbyene. En helt unik atmosfære. Den beste tida i livet mitt.
Les også:Henlegger saken