Gunnar Aarstein sammenligner i sitt innlegg skolen med at planter og alt liv på jorda er avhengig av riktig og variert sammensatt jordsmonn, omsorg og næring for å vokse og utvikle seg. For å gi elevene et riktig og variert læringsmiljø, trengs det tilstrekkelig store og mangfoldige nok læringsfellesskap der en både kan lære av hverandre og en en klassekamerat å være sammen med, ikke monokulturer som er for små til at ulike og nødvendige egenskaper er representert.

Aarstein spør videre om rasjonaliseringen av jordbruket er hensiktsmessig for skolen? Det kan vi vel egentlig la velgerne ta stilling til. At alle norske barn i 1889 fikk rett og plikt til 5 års gratis skolegang både i byen og på landet, var resultat av at effektiviseringen i jordbruket gjorde at barn på landsbygda ikke lenger trengtes som barnearbeidere på familiens gårdsbruk og en på landet aksepterte at barna brukte tid på å lære seg å lese, skrive og regne, istedenfor å gjøre nytte for seg. Maos lille røde var ikke utgitt ennå, så på 1800-tallet lærte barna om en kar fra Nasaret som het Jesus i stedet. Det skal ikke stikkes under en stol at effektiviseringen av jordbruket også har ført med seg utslipp fra landbruksmaskiner og miljøskadelige kjemikalier. På den annen side lærer elevene gjennom de 13 årene de går på skole om bærekraft, reparasjon og utslippsfrie landbruksmaskiner, som elever knapt reflekterte over i skolen Aarstein lærte å kjenne tidlig på 1960-tallet. Dette er ideer og praktiske problemer det tar tid å reflektere over.

Aarstein har også rett i at vi har et valg mht. å løse miljøproblemene. Vi kan f.eks. gå tilbake til landbrukssamfunnet, der over 80% av befolkningen jobber med å brødfø seg selv og resten av befolkningen og behovet for utdanning er mindre. Eller vi kan videreutvikle kompetansesamfunnet som er radikalt forskjellig fra det samfunnet skolen Aarstein lærte å kjenne tidlig på 60-tallet. For å sitere professor Thomas Nordahl som Aarstein refererer til: “den skolegangen som jeg har hatt og dere har hatt, den har ikke hatt den betydning som den skolegangen som de som vokser opp i dag har. Så prøv ikke å tenke at det gikk bra med meg. Nå snakker vi om et helt annet samfunn.” Han sier videre “om 20 år er 60% av yrkene i Norge borte. De som går i skolen i dag vet ikke hva de skal gjøre om 20 år, men det vi ihvertfall vet, er at de trenger kunnskap”.

Aarstein hevder det som trengs er flere lærere. Det ville være flott, men om Aarstein er interessert i å forholde seg til realitetene og føre en ærlig valgkamp overfor for velgerne, så finnes ikke disse lærerne. Om vi f.eks. sammenligner med økt behov for helse og omsorgsarbeidere ifm. eldrebølgen, så anslås dette til 28000 nye sykepleiere i 2035. Disse sykepleiere finnes selvsagt ikke. Tvert imot er helsepersonell i eldreomsorgen antagelig yrkesgruppen som i størst grad slutter i yrket få år etter at de ble utdannet, uten å komme tilbake igjen. Situasjonen er mer moderat blant lærere, men studenter søker seg i liten grad til læreryrket og lærere slutter også der ofte etter få år i yrket. En løsning er å gå tilbake til jordbrukssamfunnet der barna “slapp” å gå på skolen, fordi de var billig arbeidskraft hjemme på gården, istedenfor å lære å lese og skrive.

En annen løsning er å gi elevene en utdanning som gjør at de kan utvikle en effektiv behandling mot kreft og demens før du og jeg havner på sykehjem. Det krever hardt arbeid i skolen og om elevene ikke finner det meningsfylt og spennende å delta i en skole og et samfunn som bl.a. skaper bedre levekår for de eldre, så kan de jo bruke kreativiteten sin til å finne på noe spennende å meningsfullt selv?

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i denne beskrivelsen at vi skulle slite med for mye lekser i skolen. I den grad det benyttes lekser, så får en av Aarstein sitt innlegg inntrykk av at det er skadelig å lære mer enn absolutt det nødvendigste? Etter min erfaring er det ofte en større utfordring at mange elever har problemer med å møte opp til tiden, med det utstyret de skal og forstår forskjellen på en enkel beskjed og en invitasjon til en diskusjon. Ikke fordi jeg ikke lever greit med dette, men fordi jeg bekymrer meg for at en lærebedrift og arbeidsgiver til fremtidens rørleggere og elektrikere ikke nødvendigvis aksepterer at lærlinger og ansatte møter opp hos kunder en halvtime for seint, uten nødvendig verktøy, ikke tar imot beskjeder fra sjefen og ikke vil gjøre både spennende og kjedelige oppgaver.